Brunost: Intet særnorsk fenomen

Appelsin: Vokser ikke i Norge

Langrennstur: Intet særnorsk fenomen

Fjell: Norge er absolutt ikke alene om å ha fjell. Vi har ikke de høyeste fjellene og ikke nødvendigvis de mest spektakulære heller

Påskeferie: Det er ikke bare i Norge vi har dette

Nasjonalromantisk kunst: ”Brudeferden i Hardanger” er kanskje erkenorsk, men vi har intet monopol på nasjonalromantikk

Troll: Fantasiskikkelser er vi overhodet ikke alene om å ha som en del av eldgammel mytologi

Fjorder: Norge er ikke det eneste landet der det finnes fjorder

Bunad: Alle land har nasjonaldrakter

Nasjonalsang: Alle land har en

Nasjonaldag: Alle land har en, men svært få (om noen) feirer den som Norge

Kritthvite: I landet der barn tar solarium

Kort fortalt: Kvikk-lunsj og feiring av nasjonaldag er veldig norsk. Så kan man stille spørsmålet om hvem som skal ha tilgang til å være med og feire nasjonaldagen, siden en sjokolade ikke egentlig er et spesielt fenomen for en nasjon da enhver sjokoladeprodusent lett kan lage en variant Kvikk-lunsj. Den eneste forskjellen ville være navnet og emballasjen (noe som tydeligvis er viktig i et land der det ytre teller mer enn det indre).

Så står vi altså igjen med nasjonaldagen, da. Er det kun de med etnisk norske foreldre i alle slektsledd tilbake til 1945 kunne få lov til å feire nasjonaldagen? Eller er 1905 grense? Eller 1814? Eller 827? Eller holder det at minst én av foreldrene er norsk? Og den som ikke er norsk av foreldrene, må den være fra et vestlig land for at man skal kunne godta det? Med andre ord: Skal innvandrere få lov til å ta del i feiringa av nasjonaldagen?

Da blir jo spørsmålet: Hvem er innvandrere?

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kommentarfelt-trollene vil nok fort fastslå at muslimer som kommer til landet og ikke innordner og integrerer seg, skaper kriminalitet og utnytter systemet er innvandrere. Dette er selvsagt en helt feilaktig definisjon av hva en innvandrer er! En som kommer til Norge som innvandrer, er en person som kommer fra et annet land til Norge for å bo og arbeide her. Norge trenger sårt arbeidsinnvandring i mangel på arbeidskraft og kompetanse. Derfor kommer det innvandrere fra utrolig mange land til Norge; fra Sverige, Danmark, Polen, Spania, Litauen, Kina, Island, USA, Storbritannia, Frankrike, Italia, Vietnam, Finland, Nederland etc. De to landene som står for den største innvandringa til Norge, er Polen og Sverige. Det er altså ikke bare muslimer eller mørkhuda mennesker som er innvandrere i Norge. Alle disse innvandrerne kommer med ærlige hensikter og håp om bedre liv og muligheter i Norge enn i hjemlandet – akkurat slik nordmenn gjorde da så mange utvandra til Amerika.

De hissige kommentarfelttrollene setter selvsagt også likhetstegn mellom innvandrere og asylsøkere. Noe som selvsagt også er feil, siden det ikke er slik at alle innvandrere er asylsøkere. Forskjellen mellom asylsøkere og innvandrere for øvrig, er at asylsøker kommer hit med et behov for beskyttelse. Norge har forpliktet seg, gjennom internasjonale avtaler vi har signert på, til å ta imot asylsøkere. Hensikten er at vi beskytter dem til det er trygt for dem å returnere til sitt hjemland. Vi kan faktisk ikke – vi har ikke lov – til å sende dem tilbake så lenge det kan dokumenteres at det ikke er trygt for dem å dra.

Denne innvandrergruppa er ekstremt liten – faktisk på størrelse med antall innvandrere som er her i utdanningsøyemed. Med andre ord er de ekstremt få. Hvilket selvsagt betyr at Norge har en meget restriktiv asylpolitikk. Faktisk blant Europas strengeste. Det betyr også at denne marginale gruppa av mennesker blir gjort til noe langt større enn de er gjennom media og kommentarfelttrollene. Selvsagt på helt feil og totalt sviktende grunnlag. Og igjen er det fordi de ikke forholder seg til fakta.

Det som er problemet i landet i forhold til innvandring i dag, er at det sitter utrolig mange og mener at innvandrere bør kastes ut fordi de utgjør en trussel for rikets sikkerhet og mot vår kulturarv. Sistnevnte har stadig vært under utvikling, simpelthen fordi menneskeheten stadig er i utvikling. Det å eksempelvis si at Norge har en kristen kulturarv er et overtramp mot alle de tusenvis av år med kulturhistorie før landet ble tvangskristnet (i motsetning til de kun og snaut tusen årene vi har vært underlagt kristendommen). Og at innvandrere utgjør en trussel for rikets sikkerhet må være tidenes overdrivelse. I så måte må Stavanger være en av Norges farligste byer med alle de innvandrerne som er der (på grunn av olja).

Så – hvem skal kastes ut? Hva skal vi basere utkastelse på?

Hva med å si at vi ønsker å ha innbyggere som er rettferdige, ærlige og redelige? Hva med å kaste ut alle som ikke klarer å forholde seg til fakta og som heller dikter opp sine egne fakta fordi det passer deres sak best? Da betyr hudfarge eller etnisitet ingenting. Er man en idiot, er man det uavhengig av politisk standpunkt, hudfarge, legning, religion og etnisk / kulturell tilhørighet.

Dersom noen burde kastes ut fra landet, burde det være kommentarfelttrollene som ikke forholder seg til fakta og som ikke kan erkjenne at vi ikke kan kaste ut noen som vi er forpliktet til å ta vare på – hver på ulike vis.

Jeg vil ha et land der det er plass til alle, der vi har en lav terskel for annerledeshet og der medmenneskelighet er en selvfølge. Jeg vil ha et land der det går an å prate og diskutere på et redelig grunnlag basert på utvetydige fakta; et land der ingen finner på egne versjoner av fakta fordi det passer inn med ens egen argumentasjon. Jeg vil bo i et land som fortsetter å være i utvikling – som det alltid har vært; et land som derfor fortsetter å være et land med en kultur som er produkt av multikultur.

Et land som nesten er som det landet jeg bor i nå og som er kåret til verdens beste å bo i. La oss fortsette med å være nettopp dét. La oss ta med oss så mange vi kan på den ferden, fordi vi står sterkere gjennom den berikelsen impulsene utenfra gir oss.

Ja til menneskeheten – nei til troll!

Så kommer spørsmålet om hva vi legger i norsk humor og hvordan den utøves. Er norsk humor mer enn bare revyhumor der man tar på seg parykk og imiterer eller karikerer noen? Er den mer enn at vi driter ut naboene, ektefellene og barna våre? Er den mer enn at vi driter ut oss selv, vårt eget og andres opphav? Er den i en eller annen grad vågal, provoserende, kompromissløs og kontroversiell der politikk, samfunn og religion blir kritisert eller er vi simpelthen for redde til å gjøre dette?

Der var det sannelig mange spørsmål, og svarene kan knytte seg mye til hvor i landet man er fra / bor. Det som likevel er slående, er hvor lite vågal og kontroversiell norsk humor er. Noe av grunnen til dette har vi kanskje sett den siste tida, og dette har gjort at det begynner å bli flaut å være borger av dette landet. Fordi:

Under årets Spellemannspris-utdeling, maktet vokalisten i bandet Plumbo å komme med noe som slår meg å være et forsøk på en morsomhet i form av et ordspill. Vi vet alle hva det går i når jeg kun referer til ”mokkamann”. Dette var et ærlig forsøk på en morsomhet. Problemet var bare at det også var et dårlig forsøk. Så tørt – ja, knusktørt – og dårlig at det ble patetisk. Et enda større problem var at det var flere som umiddelbart tilla uttalelsen ei rasistisk undertone. Derfor måtte Plumbo-vokalisten komme raskt på banen med ei unnskyldning. I mellomtida rakk han å få trusler, ufine karakteristikker og sågar den tvilsomme gleden av å bli helt øl over.

Ei fillesak blåst ut over alle proporsjoner.

Så, for – på dagen – to uker siden satt Atle Antonsen i NRK-programmet ”Brille”, der Harald Eia leder to lag i en alternativ spørrekonkurranse der målet er at lagene helst skal ha null poeng (de får minuspoeng for å svare feil). Det er mange morsomme svar og innspill, samt at spørsmålene tidvis kan være nokså uvanlige i forhold til de som ellers kan være i ”quiz”-program. Akkurat denne mandagskvelden (23. januar) drar Harald Eia fram en pose Laban Seigmenn, åpner den, kaster et par stykker til hvert av lagene som begynner å spise på dem hvorpå Harald Eia sier: ”Jasså, jeg kan nå vite at dere ikke er ortodokse jøder, for ortodokse jøder spiser ikke seigmenn. Hvorfor ikke?” Da kommer det fort fra Antonsen: ”Det er vel nazidigg, da…”

Dette fikk da tidligere stortingspresident Jo Benkow til å uttale seg om saken, fordi han mener at Eia, Antonsen, Bård Tufte Johansen og Tore Sagen ”går over streken med sine jødevitser” (kilde). Benkow, som er av jødisk opphav, mener det ikke er greit å tulle med slikt og mener det er unødvendig. Noe av kritikken fra Benkow går også på at ”det er med på å forskyve hva vi syns er greit og ikke”.

For å ta de innlysende banalitetene her: Benkow sier ”sine jødevitser” – i flertall, når Antonsen bare hadde én jødevits. Videre er det viktig at vi aldri slutter å forskyve hva vi synes er greit eller ei, ellers hadde vi fremdeles ment at det er greit å brenne hekser og bruke gapestokk og steining som avstraffingsmetoder.

Igjen er det ei fillesak som blir blåst totalt ut av proporsjoner.

Signalet er skremmende og tydelig:

Man kan ikke tillate seg å fortelle vitser som på noe som helst vis og i noen som helst grad tuller med minoriteter.

Hvorfor i alle dager ikke?

Til uminnelige tider er det nettopp dette vi har gjort med hverandre! Vi har laget myter om hvordan andre folkeferd er og vi har vitset med det – og ”alle” har gjort det mot hverandre. Per Inge Torkelsen har sågar sagt at å tulle med andre, er å inkludere dem!

Står nå negervitser, homovitser, samevitser, jødevitser og ”norsken, svensken og dansken”-vitser for fall? Kan vi ikke lenger tulle med skotter, tyskere, franskmenn, spanjoler, italienere, polakker, amerikanere, russere etc.? Må vi forby sangen ”Jeg er en liten undulat” fordi vi spiller på karikaturer av ymse folkeferd? Må vi slutte å si ”ta en spansk en”? Må vi slutte å fleipe med at tyskere er så firkanta eller at skotter (eller sunnmøringer for den saks skyld) er så gjerrige? Noen kan jo føle seg støtt! Dette er jo med på å forskyve hva vi synes er greit og ikke.

Jeg vil fremdeles kunne le av at en jødes største dilemma er gratis svinekjøtt – simpelthen fordi det er morsomt! Og det er morsomt fordi det mest av alt gjør narr av myten om jøder! Dersom noen føler seg støtt av dette vil jeg snarere si at det i så fall er de som blir støtt av det som gjør det gale oppi det hele, da de nærmest er med på å ”avmytifisere” det. Folk flest vet jo at jøder ikke er gjerrige og at det er helt greit at de ikke spiser svinekjøtt fordi det ikke er lov i forhold til religiøse regler.

Vi må ikke bli et samfunn der det ikke er greit å kødde med hverandre; et samfunn der de hårsåre får sette standarden. Humorister har en viktig oppgave gjennom å formidle krevende problemstillinger til folk ved å bruke humor som virkemiddel; vi vet jo så utrolig godt at humor er en døråpner for kommunikasjon. Humor er ikke innhold, men et virkemiddel, og de som kan bruke dette til fullest kan altså formidle tungt seriøse budskap og høyst relevante og vanskelige problemstillinger – som er med på å forskyve hva vi mener er greit og ikke! Det er jo nettopp ved å sette problemer under debatt man forskyver denne grensa, for den kan jo også forskyves til at det er noe vi ikke synes er greit! Ved å beherske med å bruke virkemidler som ironi og sarkasme, kan man få satt fokus på saker og provosere fram grobunn for god debatt.

Tommelfingerregelen får være at man makter å skille sak og person – for det er vitterlig vitser som er direkte ufine og som dreier seg om å være nedsettende mot større eller mindre grupper av mennesker. Der bør det gå ei naturlig grense.

Enden på visa får da være:

Vær ingen mokkamann – fortell heller vitser om hvem det måtte være, fordi det å vitse med andre er å inkludere dem!

Dette er ikke noe oppdiktet vås som bare er hentet ut av tynne lufta. Dette er fakta!

Let the fun begin!

1. Ordet jul: Kommer fra norrønt jól eller jólablót (engelsk yuletide) og er det opprinnelige navnet på den hedenske midtvintersfesten hvor vi feirer at Sola ”snur”. I førkristen tid ble det feiret hedenske midtvintersfester i mange ulike kulturer, og da kirken ikke klarte å avskaffe skikkene, ble festene gitt kristen betydning og Jesu fødselsdag ble kreativt nok flyttet for å rettferdiggjøre at de kristne tok del i feiringene. I Skandinavia har vi til og med beholdt det gamle navnet på høytiden og ikke omdøpt det til Kristmesse; noe de har gjort flere andre steder i verden.
2. Julaften og julemorgen: Datoen 25. desember går igjen i stort sett alle religioner, og dette har sammenheng med de eldste former for soltilbedelse. De fleste antikke og avanserte samfunn som Babylon, Egypt, Persia, Hellas, Roma og England – for å nevne noen – har til alle tider trodd at 25. desember var en hellig dag. Feiringen av denne dagen symboliserer Solas seier over mørket, som man mente at gradvis ble sterkere etter 25. desember. Dagens tidspunkt for julefeiringen er bare en tilpasning av dette. Det er ingenting som tyder på at Jesus ble født 24. eller 25. desember. De fleste lærde kristne er også helt enig i dette. Datoene ble tatt i bruk fordi det var lettere å tilpasse sin religion til andres tradisjoner enn å tvinge folk til å ta til seg nye. For de fleste som har studert Bibelen er det åpenbart at Jesus ikke ble født i desember. I Lukas-evangeliet sies det at gjeterne fikk budskapet om Jesu fødsel mens de voktet over sauene som sov på markene. Bare om våren og sommeren voktet gjeterne flokken sin døgnet rundt. Israel om vinteren er altfor kaldt til å ha sauene ute.
3. Sankt Nikolaus: En biskop som antagelig levde år 200-300 e. Kr. i Myra, som nå er kjent som Dembre i Tyrkia. Han ble en av de første katolske helgenene og en sentral beskytter av barn og sjøfolk. Han var en populær gallionsfigur på skip gjennom hele middelalderen og helt til moderne tid. Det er likevel på grunn av sin status som barnas beskytter at han er blitt forbundet med skikken med å gi gaver til snille barn i jula. Det finnes mange historier om ham. Den mest kjente er nok at han hjalp en fattig familiefar som måtte sende sine døtre ut i prostitusjon for i det hele tatt å berge livet. Tre netter etter hverandre kastet Nikolaus gullpenger inn vinduet slik at jentene kunne bli anstendig gift og medgift betales. En annen versjon av historien forteller om en far som lurte på hvem døtrenes hemmelige velgjører var og la seg på lur for å finne det ut. Sankt Nikolaus fikk vite om farens plan, og de to neste nettene kastet han gullpengene ned pipa på huset i stedet. St. Nikolaus gikk aldri rundt og delte ut gaver til jul – det er en myte. Han døde 6. desember.
4. Julenissen 1: Den nissen vi kjenner i dag er en temmelig brokete figur. Den tradisjonsrike norske fjøsnissen vår, eller tuftekallen som han før ble kalt, er en etterlevning fra svunnen tid. Ordet gravhaug er de fleste kjent med; det er steinhauger funnet på gamle boplasser. Mange så gamle som helt tilbake til steinalderen. Jernalderboplasser er langt vanligere å finne her til lands, og i utkanten av disse boplasser finner man gjerne noen gravhauger. Tradisjonen var at den bonden som først ryddet gården ble gravlagt ved selve gården, og han ble da gårdens tuftekall, haugbonden, tomtegubbe eller gardevord (kjært barn har – som kjent – mange navn). Haugbonden måtte man holde blid da han ble værende på gården for å se til at den ble drevet riktig, og når det skulle feires jul ble det ofret både mat og øl til gravhaugen for at det skulle bli et godt og fruktbart år. Haugbonden var visstnok også en hissig kar og kunne stelle i gang ugang hvis han ikke var fornøyd med ofringen. Etter hvert flyttet nissen ut fra gravhaugen sin og inn i fjøset, hvor folketroen vil ha det til at han tok seg godt av dyrene på gården hvis han bare fikk grøt til jul. Foretrukket klesdrakt var blå busserull, grå knebukser og rød topplue. Der sitter hissigproppen den dag i dag, så god og søt, og spiser julegrøten sin (hvis gårdsfolket har husket å sette ut grøt, eller blir det en sørgelig julekveld på låven for den gamle nissen).
5. Julenissen 2: I 1822 skrev den amerikanske dikteren Clement Moore et dikt til ungene sine til jul, fantasifullt inspirert av historiene om Sankt Nikolaus. Moore gav nissen en slede trukket av åtte reinsdyr og serverte historien om at nissen kom inn i huset gjennom pipa! Utseendemessig ble nissen beskrevet som stor, tykk og med sot i fjeset. Kledd i skinn og med dissende mage og smilehull. Tegneren Thomas Nast illustrerte i 1863 en rekke juledikt for Harper’s Weekly; han tegner Nissens bopel på Nordpolen og gjør ham mer barnevennlig ved å fjerne sotet og skinnfellen Clement Moore hadde gitt ham. Dagens utseende med røde klær med skinnkanter har nissen fått av tegneren Haddon Sundblom som i 1931 tegnet en reklamekampanje for Coca-Cola. Han er den nissetegneren som har fått størst kommersiell betydning noen sinne.
   Utviklingen av Santa Claus som fenomen i USA må sees i sammenheng med fremveksten av den borgerlige familien og nye ideer og ideologier knyttet til barn og barneoppdragelse. Interessen for å leke med og underholde barn ble mer fremtredende på 1800-tallet. Mye av underholdningen som ble produsert for barn, var av moralsk karakter og fikk en konkret nytteverdi i oppdragelsen. Slik ble Santa Claus en nyttig figur, med hans liste over snille og slemme barn: Listen skulle ha en pedagogisk effekt gjennom hele året, og julen var tiden for straff eller belønning.
6. Juletreet: Har heller ingen kristen betydning. Juletreet fordømmes sågar i Bibelen som en hedensk skikk man ikke skal ta del i (Jeremias 10, 2-4). Den hedenske skikken det refereres til er Saturnalia-festivalen som foregikk 17.-24. desember, og det fortelles om et tre som hentes fra skogen. En treskjærer hogger det til og pynter det med gull og sølv.
   Så tidlig som 1800 år f. Kr. laget skandinavere hulemalerier av trær og indikerer dermed at treet har signifikant religiøs betydning. I den norrøne mytologien fortelles det om verdenstreet Yggdrasil, som er verdens sentrum, og betegnes som “Odins Tre”. Legenden sier at Odin skjenket gaver til de som trådte frem til treet. Det å feire et eviggrønt tre midtvinters symboliserer fruktbarhet og udødelighet, spesielt på våre breddegrader hvor vintrene kan være tøffe. Skikken med å ha juletre innendørs kjennes imidlertid først fra tysk område på slutten av 1500-tallet. Bakgrunnen er uklar, men denne skikken har sannsynligvis også røtter i førkristen mytologi da det ble knyttet frukt og lys på trær utendørs for å hedre guden Woden (en germansk gud som kan sammenlignes med vår Odin. Germansk og norrøn mytologi har sterke likhetstrekk). Den moderne juletretradisjonen kom til Norge først omkring 1820, men ble ikke vanlig før rundt 1900. Juletreet ble senere et symbol for treenighet; et gudssymbol – hvilket er et paradoks da det spesifikt fordømmes i Bibelen.
7. Julegaver: Kristenfolket gir gaver til hverandre under påskudd av at de tre vise menn ga gaver til Jesus-barnet. Nå var ikke vi i Norden de eneste som feiret vintersolverv i desember. I Egypt ble det feiret en lignende fest 6. desember til ære for Osiris og Aion mens den romerske guden Saturns festival startet feiringen 17. desember. Etter hvert gled disse to nevnte feiringene i hverandre og ble identiske. I det fjerde århundre før vår tidsregning, ble festen flyttet til slutten av desember. Senere, i det første århundre før vår tidsregning, smeltet denne feiringen sammen med den svært populære feiringen av fødselsdagen for den personifiserte persiske solguddommen Mithra den 25. desember. Under feiringen av Saturnalia-festen ble det tent lys, slavene fikk friheter og man utvekslet gaver. 800 år senere tok man julegaveskikken og gav den en religiøs betydning da det nok en gang ikke lyktes de kirkelige lederne å stoppe de hedenske festlighetene. I Sentral-Europa spredte det seg en skikk 6. desember hvor en mann i bispedrakt delte ut smågaver til barn. Etter hvert ble det vanlig at barna natt til 6. desember satte en liten lekebåt i vinduet eller utenfor døren, og om morgenen var båten fylt med godsaker. St. Nikolaus hadde vært der i løpet av natten. Siden ikke alle hadde råd lekebåter, ble båten byttet ut med en sko. Fra skoen kom etter hvert strømpen. Denne skikken skriver seg fra franske nonner, og det er altså herfra vi har skikken med julestrømpe.
   Fra 1500-tallet finnes de eldste historiene om folk som kledde seg ut som st. Nikolaus og gikk fra dør til dør og delte ut smågaver. Nikolaus fikk seg en tjener, som samtidig var hans motpart. Tjeneren er kjent under mange navn: Knecht Rupert i Tyskland, Swarte Piet i Nederland og Pere Fouettard i Frankrike. St. Nikolaus belønnet snille barn, mens Rupert gav slemme barn ris. På gamle bilder av St. Nikolaus og andre lignende skikkelser er det ofte å se at de bærer på et ris eller et fange pinner.
8. Mat og drikke: For veldig mange er dette noe av det aller beste ved julefeiringa, og begrepet “å drikke jul” stammer igjen fra norrøne førkristne skikker. Under feiringen av vintersolverv var det viktig å spise og drikke godt, og brygging av øl og baking var viktige festforberedelser. Griseslaktingen var den første av juleforberedelsene. Utover det rent matnyttige hadde også grisen symbolverdi i trangere tider enn våre – den ble symbol på fest og glede. I julegrøten skulle man lage et stort kors i midten til å helle smøret i, slik at man fikk fram det hedenske symbolet solkorset som ble farget gult av smøret. Mandelen i grøten er en litt nyere tradisjon. I romersk mytologi er mandelen et fruktbarhetssymbol som blant annet ble strødd over nygifte. Mandelen ble innført i grøten på 1500-tallet her i Norden, hvor den heldige vinneren kunne se fram til et ekstra godt år. På middelalderske primstaver og førkristne billedsteiner, avbildes julen og julefeiringen med et drikkehorn eller øltønne. Julemat, julegrøt og juleøl er altså gode, gamle sekulære tradisjoner.
9. Lucia-dagen: ”Den må jo være en kristen tradisjon,” tenker du sikkert. På 1200-tallet var den lengste natten i året 13. desember, og selv om akkurat dét har endret seg siden den gangen, er Lussi Langnatt likevel markert på primstaven denne datoen. Det var ei natt full av magi og uhygge; man skulle holde seg innendørs. Natta var også begynnelsen på juleperioden. Det var viktig å ha kommet godt i gang med juleforberedelsene: tresking av korn skulle vært unnagjort, garnet skulle være spunnet og baksten måtte være godt i gang. Sent på kvelden den 12. Desember var det like før Lussi viste seg; en kvinnelig vette med heftig temperament. Hennes oppgave var å se til at juleforberedelsene var i rute. Lå man på etterskudd, kunne hun bli så sint at hun presset et skrekkelig, hvitt og forvridd ansikt mot ruta og skrek ut advarsler eller hun kunne bli så arg at hun kom ned pipa. Hun kunne til og med sprenge hele pipa om hun ble sint nok.
   Natten mellom 12. og 13. desember var dessuten den eneste natten i året hvor dyrene kunne snakke med hverandre.  Det skjedde rundt midnatt, etter kveldsstellet var tatt og menneskene falt til ro.  Da sladret dyrene om alt som hadde skjedd på gården året som hadde gått.
   Gamle fortellinger nevner også at Åsgårdsreia, julebukkene og nissen, i likhet med Lussi, var voktere som passet på at alle gjøremål ble gjort til riktig tid. Disse skikkelsene ble kalt mørkemaktene, og det var en godt innarbeidet skikk at lyset skulle seire over mørket. Levende lys ble brukt for å jage vekk rester av ondskap både i hus og fjøs. Opplevelsen av at vinteren var på sitt mørkeste midtveis i desember, og mørkere jo lenger nord man kom, synes å være forklaringen på hvorfor slike skumle vesener ble dyrket her i nord.
   Lucia-dagen er, som du kan se, en salig blanding av tilbedelse av mørke krefter og feiringen av en kristen martyr.
10. Juleneket: En koselig, liten sak mange av oss henger ut til jul. Kristenfolket hevder at det er et symbol på gjestfrihet og Guds gaver til menneskene, men opprinnelig var juleneket et offer til naturkreftene. Juleneket var det siste man skulle lage om høsten. Det skulle være stort og laget av beste sort korn. Juleneket var noe man gav tilbake til naturen som takk, og man ga det til småfuglene. Kom det fugler i neket var det et godt tegn som ville medføre at neste års avling ville bli god.
11. Julebukk: Tradisjonen med å gå julebukk og ha halmbukker til pynt er heller ikke kristen. I hedensk tid var en julebukk rett og slett en bukk som ble slaktet og ofret til jul for godt år. Senere ble julebukk brukt om personer som gikk omkring i julen med en bukkemaske og lodden fell på seg. Det er her uttrykket “å drikke jul” stammer fra: Juleølet måtte smakes på og julebukker sa man ikke nei til, da det ville bety ulykke. I dag er det stort sett barn som går julebukk i romjula, og i stedet for juleøl, får de kaker og godterier. Tradisjonen sier også at om man klarer å gjette hvem som er bak masken, må julebukken ta den av.
    I gamle Roma fantes det også grupper av sangere og gjøglere som gikk fra dør til dør for å underholde under Saturnaliafestivalen.
12. Mistelteinen: Tradisjonen med å kysse under mistelteinen har heller absolutt ingenting med kristendom å gjøre. I norrøn og keltisk mytologi har mistelteinen vært en plante med antatt magiske krefter. Den var et afrodisium som beskyttet liv og fruktbarhet, og beskyttet mot hekser, onde makter, brann og lynnedslag. I romersk mytologi er Saturn gud for åkerbruket, og kysset under mistelteinen er kjent fra Saturnalia-festene fra førkristen tid. Senere ble skikken brukt under primitive bryllupsseremonier på grunn av sine magiske og fruktbare egenskaper. Planten kristtorn er også noe vi forbinder med jul, og er en plante kelterne anså for å være hellig, men det er bare det norske navnet som henspeiler på kristendom. Plantens magiske egenskaper skulle fordrive hekser og trylleri.
13. Julestjerna: Selve kronjuvelen blant planter vi forbinder med jul, stammer fra aztekernes områder i Peru og var deres symbol på renhet. Flere indianerstammer anser den som en hellig plante på grunn av sine magiske egenskaper. Spesielt ble den brukt til å utvinne rødt fargestoff. Planten ble tatt opp i kristen julefeiring i Mexico på 1700-tallet av spanske bosetninger; hvilket man skjønner godt, for fin er den.

Mennesker som ikke er kristne, kan med andre ord feire jul i trygg forvissing om at ikke er ei kristen feiring og høytid. Det er fremdeles ei feiring delvis basert på guder, hvilket vil si at ateister ikke nødvendigvis bør trykke dette til sitt bryst.

Det som er helt klart, er at kristne bør legge sin Kristmesse til den tida av året der Jesus faktisk ble født og slutte med å bruke navnet jul på denne markeringa. De bør også skrelle vekk alt det ovennevnte fra Kristmessen, da det er et sammensurium av hedenske og sekulære tradisjoner de faktisk har adoptert sin feiring av Jesu fødselsdag inn i.

Ha en god lørdag 24. desember, alle sammen!

Denne artikkelen er basert på Hege Gausdal Foshaugs Facebook-notat ”Hvorfor ateister feirer jul med verdens beste samvittighet”.

Nå skriver vi snart 2012. Mennesket har utviklet seg gjennom tusenvis av år og vi er i dag intelligente skapninger med en moral og samvittighet vi vet å sette ord på. Dydsetikken det ble snakket så varmt om i antikken, har nok noe for seg: Ja, vi vet alle hva som anses for å være riktig og hva som er gode handlinger, og vi forsøker stadig å strekke oss etter det.

Så snart man snakker om etikk, moral og samvittighet, må man nødvendigvis også snakke om menneskesyn og ens syns menneskeverd (eventuelt verdien av et liv generelt – både planter og dyr). Er det noen som er bedre enn andre? Er det noen som er mer verdt enn andre? Er det som noen som har mer rett enn andre til å leve bestemte steder? Er det noen som kan hevde at de har rett til å frata frie mennesker sine menneskerettigheter?

Mitt svar til alle disse er et klart og rungende NEI! Dette har jeg – i et fritt land med ytringsfrihet – lov til å si og mene uten at jeg skal risikere noen straff eller noen form for forfølgelse for det.

Når likevel noen erfarer at de blir forfulgt – i dette tilfellet er trusler forfølgelsens ansikt – er det naturligvis galt. Ingen skal motta trusler for å ha meninger, selv om de er aldri så kontroversielle.

I slutten av august 2010 skrev Christian Tybring-Gjedde en kronikk i Aftenposten. Innholdet i denne er særdeles kraftig kost. Her går forfatteren langt i en del karakteristikker av andre mennesker, så også å sette mennesker i ulike verdikategorier der noen åpenbart er bedre og har mer rettigheter enn andre (i det minste innenfor bestemte geografiske områder). Altså setter forfatteren menneskerettighetene ganske godt til side ved å skrive det han gjør.

På det tidspunktet Tybring-Gjedde skrev dette innlegget, visste Norges befolkning særdeles lite – om noe – om terroristen som 22. juli 2011 rammet landet vårt. Vi visste svært lite om hans manifest. Da bomben og skuddene dessverre falt den fredags ettermiddagen i sommer, ble manifestet og dets innhold meget godt kjent for alle og enhver. Det var i etterkant av dette at en stadig voksende andel av befolkninga ble bevisst Tybring-Gjeddes kronikk fra under et år tidligere. Mange – så også undertegnede – fikk nok en sterk følelse av at terroristen like gjerne kunne ha skrevet kronikken og at kronikken like gjerne kunne ha vært en del av manifestet.

Tybring-Gjedde har i etterkant – i et intervju med Dag og Tid – tatt selvkritikk for enkelte av formuleringene i og den generelle tonen i kronikken, samtidig som han sier at han står fast ved meningsinnholdet. Da er vi vel kanskje like langt, da? Det er vel fremdeles slik at om man pakker inn møkk i gullpapir, er det fremdeles møkk på innsida.

Den siste tiden har det altså blitt framsatt trusler mot Christian Tybring-Gjedde. Han skylder på den politiske venstresida, spesielt AUF og Arbeiderpartiet. Dette er vel å gjøre det partiet hans i alle år har vært best av alle til å gjøre, nemlig spille offerrollen og – som et lite barn – legge skylde på (nesten) alle andre, da især venstresida.

For all del, Tybring-Gjedde skal – som alle andre – ha lov til å ha sterke meninger og han skal selvsagt også ha lov til å ytre dem. Der han skiller seg fra menigmann, er gjennom sitt virke som politiker. Han er en person som er i offentlighetens søkelys; han er en politiker som får bruke offentlig kringkastede talerstoler gjennom aviser, radio og TV. Da bør han også forstå at når man er en sentral aktør innen innvandringsfeltet – som er alltid en het debattpotet – vil han nødvendigvis komme med upopulære uttalelser. Til mer ekstreme de er, til kraftigere vil reaksjonene være. Det samme gjelder også til mer upolerte og unyanserte de er. Selvsagt også vil graden av rimelighet og i hvilken grad de er faktabasert være.

Tybring-Gjedde bør få seg en liten hurtigleksjon i ytringsfrihet for sentrale aktører i politiske debatter, og det skal han få nå:

Det følger et visst ansvar med retten til å uttale seg om egne meninger i det offentlige rom når man er en person i en viktig posisjon i forhold til innflytelse og makt!

En avisredaktør kan ikke uten videre trykke hva som helst – dét vet vi alle. Vi har jo tross alt Vær varsom-plakaten. Så burde også være tilfelle for en del politikere – kanskje aller mest på den ytre høyrefløyen på Stortinget.

Kanskje Tybring-Gjedde burde tenke som så, at som man reder ligger man. Kommer man med uttalelser av samme typen som i hans kronikk, må man nødvendigvis regne med reaksjoner. Urimelig og urettferdig, liten rot i fakta, upolerte, unyanserte, ekstreme – en dekkende beskrivelse av kronikken. Er det rart at noen har reagert kraftig på det? Er det rart at noen faktisk forstår at det kommer drapstrusler?

Så var det dette med å skille mellom å forstå og forsvare, da…

Man kan si så mangt om jul og julefeiring. Kjekt for barna, masse god mat og drikke, syke tilstander i regnskapene til kjøpesenter over det ganske land osv. Jeg skal ikke gå inn på det her. Faktum er at jula er et helvetes mas herfra til evigheten for mange, mens andre tar det helt kuli, og bare slapper av.

Uansett – rundt jul er det umulig for meg å lytte til radio i bilen på vei til jobb. Grunnen til det er at det visstnok er vedtatt at samtlige radiostasjoner MÅ spille Mariah Careys “All I Want For Christmas Is You” hvert tiende minutt, og Chris Reas “Driving Home For Christmas” hvert tolvte. Det virker ihvertfall slik. Hva med å spille litt alternativ julemusikk istedenfor? Litt variasjon, for eksempel?

Julestemning.

Denne litt varme, gode følelsen man får av og til. En god følelse. Jeg får det av en bra julelåt. Jeg får det av kongerøkelse og gløgg. Jeg får det av å sitte inne i et varmt hus når det er mørkt og kaldt og vått ute. Men julestemningen forsvinner like lett som den kom. Den fanges og spises opp av mas i butikker og køer på veiene. Men det er ingenting som dreper den mer effektivt og brutalt enn elendig og plagsomt overspilt julemusikk.

Jeg snakker om Chris Reas “Driving Home For Christmas”, Whams “Last Christmas”, Mariah Careys “All I Want For Christmas Is You”, Frank Sinatra & Cindy Laupers “Santa Claus is Coming to Town”, Boney Ms “Mary’s Boy Child”, samtlige versjoner av “Deilig er jorden” og alle låtene Helene Bøksle har voldtatt [ref. artikkel fra i fjor]. VÆR SÅ SNILL, kjære radiostasjoner! Er det mulig å spille noen andre julelåter også av og til? Please?!

For eksempel:

Henry Rollins’ fantastiske tolkning av “‘Twas The Night Before Christmas”:

Juliana Hatfields flotte “Make it Home”:

eller “Christmas Day” av Sponge:

Eller – for å gjøre det litt enklere for dere – bare bytt ut alle låtene jeg nevnte tidligere med “Fairytale of New York” med The Pogues og Kirsty McKoll.

Da gjenstår det bare å si som Eazy E – Merry Muthafucking Xmas:

Disclaimer: Det kan hende noen av dere syns denne posten minner litt om denne fra i fjor. Det er fordi den gjør det – men det gjør ikke budskapet mindre verdt av den grunn…

Et monster? Det var da kraftig kost å kalle et politisk parti – et helt politisk parti – et monster. Kanskje du vil reagere på uttalelsen uavhengig av hvilket parti du stemmer eller om du i det hele tatt stemmer. Kanskje det vekker sympati for FrP når du ser at noen kaller dem ved et slikt navn.

Vel, ta deg først tid til å lese det vi har å si om dem, så kanskje du vil innse at vi har noen gode poeng som vil gjøre dem til et monster (eller noe monsterlignende) også i dine øyne.

Dette monstertittelen har vi tenkt å vise gjennom å peke på konkret hva FrP står for, verdi- og menneskesynet deres, eksempler på partimedlemmenes ytringer og handlinger og sist, men ikke minst, hvorfor nettopp du ikke bør gi din stemme til dem.

Dumhet 1 – å gå bort fra handlingsregelen

Hva er egentlig handlingsregelen?

For å sitere Tom Staavis blogginnlegg ”Handlingsregelen for dummies”: Enkelt sagt sier handlingsregelen at «Statsbudsjettet årlig skal få tilført 4 % av det Statens pensjonsfond utland (oljefondet) er verdt ved årets begynnelse».

Hvorfor er det fornuftig å ha handlingsregelen?

Dette kan forklares med to grunner. Den første er det rent moralske ved at vi overlater inntektene til kommende generasjoner slik at også de kan nyte av rikdommen. Nåværende generasjon får nyte av avkastningen. Den andre grunnen er at det settes en øvre grense for bruk av oljepenger fordi det vil påvirke lønns- og prisnivå samt konkurranseevnen til Norge, norske bedrifter og norsk arbeidskraft.

Grunnet markedets tidvis merkelige virkemåte er handlingsregelen enda viktigere enn en skulle tro ut fra regelens innhold. En skulle jo tro at inflasjon og lønnsvekst kommer etter at markedet er mettet og så får litt til. Markedet fungerer imidlertid mye ut fra forventninger. Aksjeprisene er et godt eksempel på dette, idet de så godt som alltid reflekterer forventet inntjening, og sjelden eller aldri kapitalen i et selskap. Mistanke om uvettig og overdreven bruk av penger fra oljefondet vil i seg selv skape inflasjon og svekke konkurranseevnen til de selskaper som eksporterer til utlandet. Ordinær underskuddsbudsjettering kan ha noen slike konsekvenser dersom slikt anvendes i oppgangs- og medgangstider. Så lenge oljepengene på en måte kommer utenfra vil imidlertid bruk av disse i oppgangs- og medgangstider få direkte katastrofale følger for inflasjon og konkurranseevne på kort sikt, den merkelige kombinasjonen av samtidig økning i rente og arbeidsledighet samtidig, og medhørende elendighet, på mellomlang og lengre sikt. Så lenge markedet forventer en edruelig bruk av de vanvittige summene oljefondet representerer vil imidlertid ikke dette være et problem. Det å la FrP så mye som komme i nærheten av makt og innflytelse er, på den andre siden sett, potensielt svært skadelig for markedets sunnhet og velferdssamfunnets væren som sådan. FrP er et monster.

Med andre ord er handlingsregelen en beskyttelse av Norges økonomi (både innad og utad) og trygghet for det norske folk både for de som nå lever i landet og de som i framtida skal føre landet vårt videre. De skal også kunne ha det like fint som pensjonister som (flertallet av) pensjonister har det i dag.

Ved å gå vekk fra handlingsregelen og dermed putte mer oljepenger inn i markedet, vil inflasjonen øke og pengene våre vil følgelig bli mindre verdt. Dette setter i gang en særdeles negativ spiral for alle og enhver. Og det går vitterlig ikke an å putte penger inn i et helt lukket system, da det ikke finnes 100% lukkede økonomiske systemer i landet. Ethvert system her til lands er tilknyttet minst ett annet og mer penger inn i ett av systemene vil da bety at tilknyttede system også vil bli påvirket av de injiserte pengemengdene.

Takk og pris for at forstandige mennesker stemmer på fornuftige, oppegående og ansvarlige politikere som velger å forholde seg til og følge handlingsregelen.

Dumhet 2 – ”alt du ber om, skal du få” (uansett)

Dette høres unektelig ut som det Gud sier til sine undersåtter i Bibelen, og naturligvis er det også slik FrP guddommeliggjør seg selv ved å si til sine velgere. Flere og bedre veier skal bygges – kostbart som fy. Med andre ord mye penger ut. På den andre side vil de også ha lavere skatter og lavere avgiftsnivå. Grunnleggende matematikk – addisjon og subtraksjon – viser at dette regnestykket er en ”dårlig deal”. Særdeles dårlig.

Sett fra et annet perspektiv:

La oss se for oss en familie med mor og far med sine tre barn. For all enkelhets skyld sier vi at mor og far har – etter at alle utgifter og diverse er betalt – 150 kroner igjen å gi til sine barn i ukepenger. Med andre ord 50 kroner per barn.

Så finner mor og far ut at husholdningen skal drives etter FrP-politikk. De justerer derfor selv ned sin inntekt, noe som fører til at de – etter at alle utgifter og diverse er betalt – har 60 kroner igjen å gi til sine barn i ukepenger. Samtidig har barna blitt eldre og de vil ha – og trenger – enda mer ukepenger. Så mor og far går inn for at barna skal få mer ukepenger, og sier at de skal få 150 kroner hver.

Nei, nei, nei, tenker du. Dette er jo ikke riktig. Nei – det er ikke riktig! Fordi regnestykket ikke går opp. Og ja – dette er i praksis det FrP ønsker: minke statens inntekter og kraftig øke utgiftene.

Dumt? Ja. Grenseløst dumt og kunnskapsløst? Absolutt! Monstrøs idioti, rett og slett.

Dumhet 3 – ”Vi er lovens parti!” (men vi har egne regler som gjelder kun for oss)

Høres unektelig ut som noe Hells Angels, Bandidos eller andre MC-klubber mener i forhold seg selv og deres rett til å se bort fra Norges lover og heve seg over dem.

FrP gjør også dette. Bård Hoksrud – stortingspolitiker for FrP – har i lovgivende forsamling vært med på å utforme lover som forbyr sexkjøp, mens han selv altså har lov til å dra utenlands for nettopp å kjøpe sex! Om Hvermannsen i gata er uenig i loven som forbyr sexkjøp er så sin sak. Man skal ha lov til å være uenig. Forskjellen på kong Salomo og Jørgen hattemaker er dog den at kong Salomo definerer hva som er riktig og galt, og derfor har et ansvar – ja, en moralsk forpliktelse – til å gå foran som et godt eksempel og leve etter sine egne lover.

FrP er med andre ord dobbelmoralens parti mer enn de er lovens parti.

Dette ser vi også gjennom saker med sentrale tillitsvalgte som forbryter seg mot unge jenter, listetopper og ordførerkandidater som – uten samtykke – filmer unge gutter i dusjen og i det øvrige har ”et høyt forbruk av unge gutter” (noe partiet var vel vitende om), sentrale lokalpolitikere som tar seg til rette og bygger hytte i vernesonen etc.

At FrP velger å spille ”offer-kortet” og anse seg som forfulgt av pressen som ”er ute etter å ta” dem, er like usaklig som det er feil og direkte tåpelig! Sa SP det samme da Åslaug Haga ble satt på pinebenken i forbindelse med at hun leide ut et stabbur uten tillatelse eller da hele partiet ble satt i fokus for å ha tatt imot lovstridig partistøtte? Så klart ikke!

Pressen er ikke ute etter å ”ta FrP”. FrP setter bare seg selv lagom til for hogg ved at de har noen løse kanoner og døgenikter som i sine mange svake øyeblikk glemmer at de er folkets tillitsvalgte, og at de dermed sitter i en ansvarlig posisjon der de må vise en litt annen atferd enn det de kan gjøre som ”nok en person på gata”.

Vederstyggelighet 1 – Partiets menneskesyn

22. juli gikk en forstyrret person til angrep på sitt eget land, og i særdeleshet Arbeiderpartiet. Full av hat mot det multikulturelle drepte han uskyldige mennesker. I tillegg hadde han skrevet et manifest for å vise hva han mener om mennesker han synes at ikke hører hjemme her i landet. Samtlige politikere var raskt ute og tok avstand fra disse brutale og forferdelige handlingene. Den norske befolkning mobiliserte også fort og i stort omfang for å vise sin avsky mot handlingene og holdningene, samt sitt samhold og sin omtanke.

Så viser det seg altså at denne terroristen i sin tid var medlem i FrP. Billig og usaklig poeng, sier du? Nei, absolutt ikke, sier vi! Det var FrP – og bare FrP (FPU) – han var medlem av. Han meldte seg ikke inn i Unge Høyre, AUF, KrFU, Unge Venstre, SU eller Rød ungdom. Han meldte seg inn i Fremskrittspartiet – gjennom deres ungdomsparti. Selvsagt er det en grunn for dette – og det er denne grunnen som gjør at dette ikke i det hele tatt er et billig eller usaklig poeng: Han meldte seg inn i FrP fordi dette var det partiet som lå nærmest opp til hans meninger! Han identifiserte seg med FrPs holdninger. Til slutt meldte han seg dog ut fordi han synes de ble for liberale i sitt forhold til innvandring.

Grumset i FrP viser seg ikke bare i denne formen. Det viser seg også gjennom en kronikk – Drøm fra Disneyland – skrevet av Christian Tybring-Gjedde; selve personifiseringen av brungrumset i FrP. Denne kronikken er datert 27. august 2010 – altså et snaut år før massakren i Oslo og på Utøya. Omtrent elleve måneder før vi fikk vite om terroristen, hans navn, hans meninger og hans manifest. Det skremmende er at det Tybring-Gjedde, sammen med Kent Andersen, skriver i kronikken lett kunne vært en del av manifestet til terroristen! Det kan nesten ses på som et resymé av manifestet – manifestet i kortform.

Dette grumset er altså i FrP – legemliggjort gjennom en av deres aller mest fremstående politikere som også er leder i Oslo FrP og stortingspolitiker! Det betyr forferdelig lite at han i ettertid har gått ut og moderert seg. Ordene ligger ute på nettet. Det er fremdeles skrevne ord. De ble publisert. Om han nå sier at han ikke fullt og helt står inne for det, har han en gang stått inne for det. Faktisk har han stått såpass sterkt inne for det at han skrev kronikken og publiserte den gjennom Aftenposten på nett – til allmenn beskuelse!

Hva gjør FrP? Svært lite! De tar avstand fra terroristen, hans handlinger og hans manifest. Eller… gjør de nå det? De tar jo ikke avstand fra Tybring-Gjeddes uttalelser! De gjør verken eller. De går ikke ut og forsvarer det, samtidig som de ikke går ut og tar avstand fra det. Med andre ord gjør de det litt FrP-stuerent å ha slike standpunkt. Om de ikke i full offentlighet tar dem inn i stua, så i alle fall inn i vindfanget eller inn i gangen. Dog er mistanken om at at disse meningene i aller høyeste grad er inne i stua mer enn sterk. FrP er et monster.

Vederstyggelighet 2 – et monster på Stortinget

De folkevalgte på Stortinget er folkets tillitsvalgte. Altså valgte mennesker som velgerne har tillit til at driver landet på en forsvarlig måte – at de driver landet på vegne av velgerne på en måte man selv kunne tenke seg å gjøre og som man selv står inne for.

Står du inne for at ansvarlige politikere setter hele befolkningens felles formue over styr? Har du tillit til noen som vil føre en politikk som gjør at du ikke får en verdig alderdom og ikke får en pensjon som er (i alle fall tilnærmingsvis) på nivå med dagens pensjon? Kan du – virkelig – ha tillit til personer som er med på å utforme lover de selv bryter? Er det ansvarlig at noen får overta styringa av landet for deg og disse går inn for å drive landet med underskudd? Eller tar seg til rette i forhold til lovverket ettersom det passer dem? Eller som viser menneskelige verdier vi trodde vi var ferdige med etter 8. mai 1945?

Synes du det er greit at tillitsvalgte viser et monsters atferd og holdninger? Vi synes ikke det! Vi mener at også du bør innse hvilket monster FrP er og avstå fra å vise dem tillit og dermed å frata dem muligheten til å sitte med ansvar, og makt og dermed mulighet til å sitte med monsterfingrene sine langt ned i pengesekken til landet vårt!

Et løselig problem? Ja, så definitivt!

Problemet vi står ovenfor er særdeles vanskelig: Hva skal vi gjøre med dette monsteret? Vi har forsøkt å tie det i hjel. Vi har forsøkt å avsløre det, hvilket denne artikkelen er et ledd i. Vi prøver å unngå å latterliggjøre partiet, idet latterliggjøring er et maktmiddel som gjør brukeren like ille eller verre enn den som blir utsatt for det. Av og til er det dog vanskelig å holde seg ettersom partiet og dets representanter og ledere stadig begår brølere av episke proporsjoner, men vi forsøker. Og vi vil fortsette å forsøke. Vi kan ikke la dette monsteret få makt og / eller innflytelse. Vi kan imidlertid ikke tillate brukt alle midler i denne kampen. Da blir jo vi like ille som dem, og kampen vil for alltid være tapt.

Vi i Departementet tror likevel at nye grep er på sin plass. Vi må ta for oss personene i FrP. I Norge er vi så heldige å ha politiske kampanjer for det meste knyttet til sak, og bare unntaksvis til person. Slik har det lenge vært, og det er et poeng i seg selv å kjempe for at vi skal ha det slik i fortsettelsen også. Saken er den at vi har vært velsignet med overraskende anstendige politikere siden de første tillitsvalgte ble sendt til Stortinget som uavhengige kandidater, valgt ut fra tiltro til vurderings- og handlingsevne, tidlig på 1800-tallet. Så kom partiene, og sett bort fra en periode med mistro til Arbeiderpartiet sine representanter sin holdning til kommunismen i mellomkrigstida, har det hersket en fred og fordragelighet mellom politikerne våre. De har vært anstendige og forstandige mennesker, høflige, veloppdragne og skikkelige folk.

Det vil sikkert gjøre vondt for ham å høre dette om han noensinne skulle lese det, men dette bildet av en stortingspolitiker gjelder til og med Erling Folkvord, en mann som ved sitt blotte vesen oser autoritetsforakt og ønske om radikale samfunnsendringer. Nå er det uansett ikke så altfor mange i landet som stemmer på ham uansett, men vi har respekt for ham og hadde funnet glede i å samtale med ham og høre om hans mangslungne karriere og erfaringer fra levd liv.

Tilsvarende respekt er det simpelthen umulig å tilby representanter for monsteret FrP. Vi ville ikke hatt dem i huset, vi ville ikke hatt dem i hagen, vi ville hatt store problemer med å ta i dem med naboens kost. De representerer en destruktiv idioti som savner sidestykke i norsk historie. De står for en linje som vil ha katastrofale følger for driften av AS Norge. De har et forkastelig menneskesyn og et kvinnesyn som ikke er mye bedre.

La oss enkelt og greit kalle ei spade for ei spade:

FrP er et monster.

Valgkampen dreier seg alltid om akkurat din stemme. I år har valgkampen vært ekstra spesiell på grunn av hendelsene i Oslo og på Utøya 22. juli. Vi vil ha mer demokrati. Vi skal ha mer demokrati! En spennende forsøksordning i så måte er at enkelte kommuner i år har fått anledning til å slippe ungdom fra og med seksten år til valgurnene. I tillegg har alle politikere brukt en litt annen tone enn vanligvis. En tone som har blitt brukt til å være mer åpen i møte med velgerne; noe som har gjort at fokuset har blitt enda større på viktigheten av å bruke stemmeretten sin – å bli sett og hørt!

Den sikre velger

Sannsynligvis har sikre velgere allerede forhåndsstemt enten analogt eller digitalt (i de kommuner der dette har vært utprøvd), om de da ikke er blant de som er fast bestemt på å avgi sin sikre stemme på selve valgdagen. Grunnene til at de er sikre er mange: de er medlem av et parti og føler seg således selvsagt forpliktet til å stemme dette partiet, de har satt seg inn i programmene til de partiene de anser som mest aktuelle  og velger det hvis helhetspolitikk ligger nærmest sine personlige meninger, de har gjerne en familie der en ”alltid har stemt” et bestemt parti og føler seg forpliktet til å følge familietradisjonen, de stemmer det venneflokken gjør i mangel på egen mening, de stemmer basert på store overskrifter i media – uten å sette seg inn i mer enn overskrifta, de stemmer basert på billige poeng fra populistiske politikere som ikke har en helhetlig forståelse av politikk og som ikke evner å sette sin politikk i perspektiv.

Av disse grunnene er det egentlig bare to som er gyldige grunner – nemlig de to førstnevnte.

De som stemmer i henhold til en familietradisjon har totalt misforstått konseptet med valg: det er DIN stemme som skal høres! Det vil si at du må gjøre deg opp ei mening – ei mening som naturligvis kan avvike fra dine foreldres meninger. Din stemme er personlig og er ikke ment å være en gruppestemme som representerer en partipolitisk uavhengig enhet (som en familie i grunnen skal være). I et valg skal enkeltindividet få si meninga si!

Å stemme det venneflokken stemmer blir bare et enda verre eksempel på mangel på ryggrad og selvstendighet; altså et enda verre scenario enn det ovennevnte.

Leser man bare overskrifter og stemmer ut fra disse, vil man ofte ende opp med å stemme på politikere med billige og populistiske poeng. Dette fordi de har sin ekspertise i å hanke inn til sitt parti nettopp disse menneskene som ikke gidder å lese hele artiklene, som ikke gidder å lese partienes program, som stemmer ut fra ”rykter”, som stemmer ut fra enkeltsaker, som mangler perspektiv og helhetstenkning.

Dette er mennesker som – i beste fall – har en svak eller ingen ryggrad og som – i verste fall – stemmer basert på et ukvalifisert valg og dermed noe som mer ligner kvalifisert gjetning. Kanskje det kunne vært en idé å heller stemme blankt?

Den usikre velger

Du sitter og kjenner på at du ønsker å stemme fordi det er din borgerplikt og fordi du synes det er riktig og viktig at du bruker din mulighet til å kunne være med å bidra og påvirke. I så fall har du riktig innstilling!

For at du skal kunne foreta et kvalifisert valg som ikke baserer seg på valgtester på nett, billige poeng og store, fryktinngytende overskrifter, skal du her få det ene solide rådet som fungerer når man skal foreta sitt partivalg:

Finn først ut omtrent hvor du står ideologisk og finn ut hvilke (maksimalt) tre parti som er nærmest eller innenfor rekkevidden av dine verdier og dine ideologiske preferanser. Les disse – og kun disse – partienes program! Deretter finner du ut hvilket parti hvis helhetspolitikk ligger nærmest opp til hva du selv står for.

Dette er å informere seg selv. Gjør du dette, er du i stand til å foreta et kvalifisert og riktig valg og du vil ha brukt din stemme til å stemme fram det du synes er viktig i din kommune og ditt fylke (og ditt land)!

Sofavelgeren

Kjære sofavelger! Finner du ingen parti som står inne for akkurat det du mener? Er du uenig i måten systemet fungerer på? Gir du simpelthen faen i hele politikken fordi den ikke er relevant og interessant for deg? Gidder du ikke å stemme fordi du føler at din stemme ikke betyr noe uansett?

Her skal du få svar på hver og ett av disse spørsmålene i håp om at disse svarene kan få deg til å rykke opp til å bli en usikker velger som – i rekordfart – inntar et standpunkt og bruker stemmeretten!

- Finner du ingen parti som står inne for akkurat det du mener?

Det eneste ”partiet” som står inne for akkurat det du mener, er deg selv. I utgangspunktet er det bare du som har akkurat det sett og den kombinasjon av meninger du har. Derfor bør du følge rådet som ble gitt ovenfor til de usikre velgerne. Det vil koste deg ørlite grann tid – antageligvis mellom 30 og 100 minutt, men det vil definitivt være verdt tidsbruken! Anbefales.

Dersom du likevel ikke finner noen parti som ligger nært nok opp til dine egne standpunkt, har vi faktisk en stemmeseddel som er helt blank! Denne er der for en grunn, og er like viktig som stemmesedler det faktisk står et parti på! Ta i så fall turen på stemmelokalet og avlegg en blank stemme for å synliggjøre at det ikke er noen partier som taler din sak!

- Er du uenig i måten systemet fungerer på?

Her er definitivt den blanke stemmeseddelen på sin plass. I et demokrati er det helt avgjørende at velgerne blir hørt og tatt på alvor. Dersom ikke du synliggjør ditt standpunkt og lar det blir hørt, er det ingen som kan vite om det – noe som betyr at det er umulig å gjøre forandringer du synes er nødvendig å gjøre for at du i framtida skal være med å bidra med din stemme!

Dra til stemmelokalet og stem blankt!

- Gir du simpelthen faen i hele politikken fordi den ikke er relevant og interessant for deg?

Ingenting griper mer inn i livet ditt og ingenting legger mer føringer for livet ditt enn politikk! Politikk er med andre ord i aller høyeste grad relevant for deg, og alt som er relevant bør så avgjort være interessant for deg!

Du bryr deg. Egentlig.

Bryr du deg om hvor mye du betaler i skatt? Bryr du deg om hva skattepengene brukes til? Synes du det er greit at tjenestetilbudet i kommunen svekkes fordi noen parti vil fjerne eiendomsskatten? Synes du det er greit at barna dine går i en klasse med 30 elever fordi flertallet av politikere har bestemt at det skal være slik? Synes du det er greit at dine pleietrengende foreldre får tilsyn av ufaglært arbeidskraft fordi de faglærte ikke vil jobbe for lut og kaldt vann? Synes du det er greit at helsetjenester settes ut på anbud til private aktører som kun tenker profitt? Synes du det er greit at kommunen går bort fra planene om å bygge en barne- eller ungdomsskole akkurat der du bor; der det er en ekspansiv boligutbygging og der det vrimler av barn og unge? Synes du det er greit at det ikke er møtesteder for barn og unge i bydelen din? Er det greit at kommunen vil bruke penger på å reise kunstverk i sentrum når du – som bor i en utkantbydel – føler at tjenestetilbudet i bydelen din ikke er akseptabelt?

Lista av saker som angår deg er lang! Og jo – det angår absolutt deg!

Og hva skal du gjøre? Jo, du skal lese partiprogrammene til aktuelle parti og bruke stemmeretten!

- Gidder du ikke å stemme fordi du føler at din stemme ikke betyr noe uansett?

Din stemme teller alltid og den teller like mye som alle andre sin! Hadde alle tenkt at stemmen deres ikke teller, kunne vi bare avskaffet hele demokratiet. Din stemme er av høyeste og ytterste viktighet, og det er nettopp derfor politikerne kjemper for din gunst!

Du – ja, DU – kan utgjøre den store forskjellen! Det kan være din personstemme – din kumulering – som gjør at akkurat den personen som kommer fra din bydel, som du vet at kjemper for saker som ligger ditt hjerte nært og som du vet at får ting til å skje! Det kan være at akkurat din stemme gjør at ditt parti fikk én ekstra representant inn i kommunestyret – med andre ord at én ekstra person sitter i sentral posisjon og taler din sak!

DU har all mulig grunn til å bruke stemmeretten. DIN stemme er uvurderlig i demokratiet – enten du stemmer på et parti eller stemmer blankt!

Dra innom stemmelokalet på vei hjem fra jobb – før kroppen din møter sofaen – og avgi din stemme! Bidra til at vi – som Jens Stoltenberg sa så fint og tydelig etter 22. juli – får mer demokrati. Bidra med din stemme!

Godt valg!

Symptomer på allergi mot røde symbolepler kan blant annet være irritasjon (for noen kan det også slå ut i sinne), oppgitthet, frustrasjon, lysten til å filleriste de som ikke har samme allergi / aversjon og mismot.

For å medisineres mot dette, anbefales det å lese, lytte til og delta i fornuftige, logiske, faktabaserte og sunne debatter, røde roser, grønne V’er, telle til femti tusen og puste dypt inn og godt ut, gjennomskue billige poeng og hersketeknikk, samt grunnleggende ferdigheter og forståelse innen matematikk, etikk, sosiologi og menneskeverd.

Selv om man synes at partier er aldri så ekstreme, fundamentalistiske og ytterliggående enten den ene eller andre veien, er det likevel en styrke både ved og for demokratiet at de stiller liste og at de kommer fram med sine meninger i forbindelse med valg. Først da kan man debattere med dem. Først da har en anledning til konkret å forholde seg til dem. Ellers vil de være mer eller mindre usynlige, og bare opptre som grums utenfor rekkevidden av politiske radarer.

Et parti som er særdeles grumsete, men ikke desto mindre stiller til valg i en rekke kommuner, er Kristent Samlingsparti (KSP). Departementet er på plass, og tar på seg oppgaven med å bidra til litt opplysning i sakens anledning. Du visste kanskje ikke at KSP stilte til valg? Da har vi allerede bidratt med noe nytt! Yay! Videre i denne artikkelen skal vi gå nærmere inn på hvilket uheldig grums de har i sin politiske bagasje. Vi vil gjøre som Georg Brandes formanet; vi vil ”[…] sette problemene under debatt”.

Partiets fundament er finne på deres nettside og kan sammenfattes i ni punkter. Allerede i første punkt finner vi imidlertid grunn til å stille spørsmål ved om det er verdt å ta dette partiet på alvor. Vi leser:

Kristent Samlingsparti vil bidra til å styrke kristen tro og kultur i vårt folk. Kun Guds velsignelse kan gi Norge en positiv fremtid.

Altså – kun Guds velsignelse kan gi Norge en positiv fremtid. Denne artikkelen kunne i grunnen bare avsluttet sin gjennomgang av Kristent samlingsparti sitt fundament her og nå, fordi det å i det hele tatt ha dette som sitt første punkt – ja, som et punkt i det hele tatt – i sitt politiske fundament, er så usaklig og useriøst at det er vanskelig å forholde seg til det, for ikke å snakke om å ta det på alvor. I Norge er det, ironisk nok, statskirka tatt i betraktning, også slik at vi stiller oss kritiske til land som har en nær sammenheng mellom religion og politikk. At KSP på denne måten vil styrke forbindelsen mellom religion og politikk, og på det nærmeste sette religion over politikk, er – i mangel av et mer diplomatisk og voksent ord – tøysete. Vi får faktisk lyst til å fnise litt, men tar oss i det. Det er faktisk voksne mennesker som, uten tvangsmedisinering og fortid på psykiatrisk, hevder dette i ramme alvor.

Skjønt, en kan undres om ikke de har en fremtid i psykiatrien. Punkt to lyder:

Kristent Samlingsparti vil offentlig uttrykke seg klart og tydelig om det som står klart i Guds ord, i alle sammenhenger.

I Departementet har vi gjennom en lang artikkelserie allerede poengtert og klart og tydelig vist at Guds ord – som talt gjennom Bibelen – er umulig å forholde seg til siden det ikke er mulig å uttrykke det som står i Bibelen klart og tydelig. Det er så mange selvmotsigelser i Bibelen – i Guds ord – at det ikke lar seg gjøre å kunne trekke noe konsistent, klart og tydelig ut av det. Dette punktet faller følgelig på sin egen urimelighet. At Gud ikke finnes hjelper heller ikke saken til KSP nevneverdig.

Men la oss ta høyde for at en og annen troende har forvillet seg inn på denne nettsiden, og lest så langt som dette. Da kan vi ta for oss de øvrige forhold som gjør at vi i skrivende stund sterkt vurderer å sende bud på menn i hvite frakker, og be dem medbringe betydelige mengder av la-la-drops til KSP sine partikontor rundt i det ganske land:

Punkt 4 i fundamentet sier nemlig:

Kristen nestekjærlighet er å ta vare på de svake i samfunnet, det være seg både eldre og syke, fattige og andre som har behov for vår omsorg.

Samtidig som punkt 9 i fundamentet sier:

Kristen Samlingsparti er imot diskriminerende behandling på grunn av rase, religion, etnisk opphav eller kjønn.

Og vi under ”Flyktningpolitikken” finner følgende:

Norge må føre en restriktiv flyktning -, innvandrings – og asylpolitikk. Ellers kan bl a den islamske kulturinnvandring representere en fare for Norges land og folk som egenart.

Betyr dette at hvis en person, som trenger kristen nestekjærlighet gjennom vår omsorg fordi vedkommende på en eller annen måte er blant de svake i sitt samfunn, og som er muslim, skal bli avvist fordi h*n representerer en fare for Norges land og folk? Var det ikke slik at KSP ikke ville diskriminere på bakgrunn av rase, religion, etnisk opphav eller kjønn?

En sist ting som ikke akkurat bidrar til å bedre et allerede ganske guffent inntrykk, er deres navn i seg selv: Kristen samlingsparti. Navnet gjør at en ekkel assosiasjon fra siste verdenskrig kommer over oss. For all del – man skal ha lov til å navngi partiet sitt på den måten man finner mest passende i forhold til hensikt, agenda og visjon, men vi stusser likevel når vi hører ordet samlingsparti brukt i et partinavn den dag i dag.

Vi bør være ekstra observante for partier som ønsker å gå såpass mange skritt bakover i utviklinga at de vil ha en politikk som er religionsbefengt. I Norge anno 2011 kan vi ikke ha det slik at Guds velsignelse skal være garantien for ei positiv fremtidsutvikling når vi med sikkerhet vet at det er reelle og konkrete verdslige politiske beslutninger, samt enkeltindividers engasjement, som setter standarden for hvordan vårt samfunn i fremtida skal utvikle seg. Ei heller skal vi gi vår stemme til et parti som ikke klarer å være konsistente i sine uttalelser og dermed heller ikke i sine holdninger og verdier.

Nå bør i det minste Kristen samlingsparti være mer enn en irriterende liten prikk på din radar. Partiet bør nå framstå som et stort, klart og godt synlig skjær i sjøen! Bruk din fornuft og medmenneskelighet til å unngå å treffe skjæret! –Ja, unngå at ditt skrog i det hele tatt får en eneste skramme av dette skjæret!

På vegne av hele jævla Departementet: Ha et godt og ansvarlig valg, medborger!

Terroristen – en sint og hatefull person – hadde i det stille bygget opp sin aggresjon mot verdier som kanskje har blitt mer norske enn bunaden, bindersen og kjøttboller med ertestuing. Verdier som menneskeverd, likeverd og rettferdighet. Verdier som Norge har vært blant de første til å kjempe for at flest mulig skal være omfattet av. Det å inkludere alle i et samfunn har sågar, i seg selv, blitt en verdi vi kan se på som en typisk norsk. Vi var blant de første til å gi kvinner allmenn stemmerett, vi var tidlig ute med aksept og respekt for homofile, og blant de første til å ha en kjønnsnøytral ekteskapslov. Med andre ord kan vi kalles for pådrivere innen å inkludere flest mulig i samfunnet.

Et samfunn der alle føler eierskap og delaktighet – altså et samfunn der alle føler seg inkludert – er det Stoltenberg maner oss til å kjempe for. Det er kanskje ikke innlysende for Hvermannsen hvordan inkludering gir mer og styrket demokrati og hvordan Hvermannsen selv, på særdeles enkelt vis, kan bidra til at så skjer.

Det har seg nemlig slik, at dersom et demokrati skal fungere best mulig må flest mulig inkluderes, og – ikke minst – den enkelte borger må føle seg inkludert. Dette fordi demokratiet er tuftet på at befolkningen diskuterer, debatterer, er enige og/eller uenige, og bruker stemmeretten sin! Om det så måtte være på de mest innavla, mørkebrune og fascistoide døgeniktene ytterst på høyre fløy, er det viktig at også denne stemmen blir hørt, og at alle meninger kommer til uttrykk.

At en person stemmer som i det sistnevnte tilfellet vil altså være bra i demokrati! Et demokrati skal være åpent. Man skal ha lov til å mene hva man vil om hva det måtte være, og ens meninger skal en ha lov til fritt å ytre. Ytringsfrihet er en av grunnpilarene i et demokrati. Det å stemme er en måte å bruke ytringsfriheten på – en måte som samtidig gir direkte innflytelse! Selv om man ikke måtte like ekstreme meninger, er det bedre at de kommer til syne i demokratiet enn at de ligger og ulmer i mørket.  Ved åpenhet får vi se at disse meningene faktisk eksisterer i samfunnet, og kan imøtekomme dem på hensiktsmessige vis.

Når det så snakkes om mer demokrati må vi med andre ord engasjere oss og bruke stemmeretten! Vi må tørre å bygge opp og ha meninger – uansett hvor ekstreme vi tror andre synes de er. Vi må ikke unnvike diskusjoner og konfrontasjoner, men tørre å gå i dem. Vi må kjempe for å holde på det vi synes er bra med landet vårt! Den siste tids hendelser illustrer dette med all mulig tydelighet. La oss vise, ved å stemme ved et lovlig valg, at vi oppskatter vår samfunnsmodell, hvor alle er inkludert og alle er like mye verd. La oss derigjennom vise at vi tar avstand fra politisk motivert vold i alle sine avskygninger, og at det norske sosialdemokratiet som grunnlag for alle våre politiske partier, fra SV til Høyre, som garanterer velferdsstaten og sikrer oss likeverd, vil bestå! Det er dette vi skal kjempe for og oppskatte!

Ja til et åpent samfunn som fortsatt inkluderer, og som gir alle de samme mulighetene til å påvirke og bidra! Ja til engasjerte innbyggere – især engasjert ungdom! Ja til alle slags meninger og all uenighet som skaper gode debatter og diskusjoner!

Ja til demokratiet!