Departementet

Ikke-kristne høytider: JULEN

For de som tror at julen er ei kristen feiring og høytid basert på et par tusen år lange kristne tradisjoner, tar de skammelig – SKAMMELIG – feil! Her skal dere få framlagt ei liste som viser de sentrale aspekter ved en tradisjonell julefeiring slik vi alle kjenner den, og dermed vil det for alle og enhver komme klart og tydelig fram hvordan kristendommen ikke klarte å slå rot i befolkningen med sine nye idéer og ritualer, men tilpasset dem til allerede eksisterende ritualer fordi de var så innarbeidet i folkesjela.

Dette er ikke noe oppdiktet vås som bare er hentet ut av tynne lufta. Dette er fakta!

Let the fun begin!

1. Ordet jul: Kommer fra norrønt jól eller jólablót (engelsk yuletide) og er det opprinnelige navnet på den hedenske midtvintersfesten hvor vi feirer at Sola ”snur”. I førkristen tid ble det feiret hedenske midtvintersfester i mange ulike kulturer, og da kirken ikke klarte å avskaffe skikkene, ble festene gitt kristen betydning og Jesu fødselsdag ble kreativt nok flyttet for å rettferdiggjøre at de kristne tok del i feiringene. I Skandinavia har vi til og med beholdt det gamle navnet på høytiden og ikke omdøpt det til Kristmesse; noe de har gjort flere andre steder i verden.
2. Julaften og julemorgen: Datoen 25. desember går igjen i stort sett alle religioner, og dette har sammenheng med de eldste former for soltilbedelse. De fleste antikke og avanserte samfunn som Babylon, Egypt, Persia, Hellas, Roma og England – for å nevne noen – har til alle tider trodd at 25. desember var en hellig dag. Feiringen av denne dagen symboliserer Solas seier over mørket, som man mente at gradvis ble sterkere etter 25. desember. Dagens tidspunkt for julefeiringen er bare en tilpasning av dette. Det er ingenting som tyder på at Jesus ble født 24. eller 25. desember. De fleste lærde kristne er også helt enig i dette. Datoene ble tatt i bruk fordi det var lettere å tilpasse sin religion til andres tradisjoner enn å tvinge folk til å ta til seg nye. For de fleste som har studert Bibelen er det åpenbart at Jesus ikke ble født i desember. I Lukas-evangeliet sies det at gjeterne fikk budskapet om Jesu fødsel mens de voktet over sauene som sov på markene. Bare om våren og sommeren voktet gjeterne flokken sin døgnet rundt. Israel om vinteren er altfor kaldt til å ha sauene ute.
3. Sankt Nikolaus: En biskop som antagelig levde år 200-300 e. Kr. i Myra, som nå er kjent som Dembre i Tyrkia. Han ble en av de første katolske helgenene og en sentral beskytter av barn og sjøfolk. Han var en populær gallionsfigur på skip gjennom hele middelalderen og helt til moderne tid. Det er likevel på grunn av sin status som barnas beskytter at han er blitt forbundet med skikken med å gi gaver til snille barn i jula. Det finnes mange historier om ham. Den mest kjente er nok at han hjalp en fattig familiefar som måtte sende sine døtre ut i prostitusjon for i det hele tatt å berge livet. Tre netter etter hverandre kastet Nikolaus gullpenger inn vinduet slik at jentene kunne bli anstendig gift og medgift betales. En annen versjon av historien forteller om en far som lurte på hvem døtrenes hemmelige velgjører var og la seg på lur for å finne det ut. Sankt Nikolaus fikk vite om farens plan, og de to neste nettene kastet han gullpengene ned pipa på huset i stedet. St. Nikolaus gikk aldri rundt og delte ut gaver til jul – det er en myte. Han døde 6. desember.
4. Julenissen 1: Den nissen vi kjenner i dag er en temmelig brokete figur. Den tradisjonsrike norske fjøsnissen vår, eller tuftekallen som han før ble kalt, er en etterlevning fra svunnen tid. Ordet gravhaug er de fleste kjent med; det er steinhauger funnet på gamle boplasser. Mange så gamle som helt tilbake til steinalderen. Jernalderboplasser er langt vanligere å finne her til lands, og i utkanten av disse boplasser finner man gjerne noen gravhauger. Tradisjonen var at den bonden som først ryddet gården ble gravlagt ved selve gården, og han ble da gårdens tuftekall, haugbonden, tomtegubbe eller gardevord (kjært barn har – som kjent – mange navn). Haugbonden måtte man holde blid da han ble værende på gården for å se til at den ble drevet riktig, og når det skulle feires jul ble det ofret både mat og øl til gravhaugen for at det skulle bli et godt og fruktbart år. Haugbonden var visstnok også en hissig kar og kunne stelle i gang ugang hvis han ikke var fornøyd med ofringen. Etter hvert flyttet nissen ut fra gravhaugen sin og inn i fjøset, hvor folketroen vil ha det til at han tok seg godt av dyrene på gården hvis han bare fikk grøt til jul. Foretrukket klesdrakt var blå busserull, grå knebukser og rød topplue. Der sitter hissigproppen den dag i dag, så god og søt, og spiser julegrøten sin (hvis gårdsfolket har husket å sette ut grøt, eller blir det en sørgelig julekveld på låven for den gamle nissen).
5. Julenissen 2: I 1822 skrev den amerikanske dikteren Clement Moore et dikt til ungene sine til jul, fantasifullt inspirert av historiene om Sankt Nikolaus. Moore gav nissen en slede trukket av åtte reinsdyr og serverte historien om at nissen kom inn i huset gjennom pipa! Utseendemessig ble nissen beskrevet som stor, tykk og med sot i fjeset. Kledd i skinn og med dissende mage og smilehull. Tegneren Thomas Nast illustrerte i 1863 en rekke juledikt for Harper’s Weekly; han tegner Nissens bopel på Nordpolen og gjør ham mer barnevennlig ved å fjerne sotet og skinnfellen Clement Moore hadde gitt ham. Dagens utseende med røde klær med skinnkanter har nissen fått av tegneren Haddon Sundblom som i 1931 tegnet en reklamekampanje for Coca-Cola. Han er den nissetegneren som har fått størst kommersiell betydning noen sinne.
   Utviklingen av Santa Claus som fenomen i USA må sees i sammenheng med fremveksten av den borgerlige familien og nye ideer og ideologier knyttet til barn og barneoppdragelse. Interessen for å leke med og underholde barn ble mer fremtredende på 1800-tallet. Mye av underholdningen som ble produsert for barn, var av moralsk karakter og fikk en konkret nytteverdi i oppdragelsen. Slik ble Santa Claus en nyttig figur, med hans liste over snille og slemme barn: Listen skulle ha en pedagogisk effekt gjennom hele året, og julen var tiden for straff eller belønning.
6. Juletreet: Har heller ingen kristen betydning. Juletreet fordømmes sågar i Bibelen som en hedensk skikk man ikke skal ta del i (Jeremias 10, 2-4). Den hedenske skikken det refereres til er Saturnalia-festivalen som foregikk 17.-24. desember, og det fortelles om et tre som hentes fra skogen. En treskjærer hogger det til og pynter det med gull og sølv.
   Så tidlig som 1800 år f. Kr. laget skandinavere hulemalerier av trær og indikerer dermed at treet har signifikant religiøs betydning. I den norrøne mytologien fortelles det om verdenstreet Yggdrasil, som er verdens sentrum, og betegnes som “Odins Tre”. Legenden sier at Odin skjenket gaver til de som trådte frem til treet. Det å feire et eviggrønt tre midtvinters symboliserer fruktbarhet og udødelighet, spesielt på våre breddegrader hvor vintrene kan være tøffe. Skikken med å ha juletre innendørs kjennes imidlertid først fra tysk område på slutten av 1500-tallet. Bakgrunnen er uklar, men denne skikken har sannsynligvis også røtter i førkristen mytologi da det ble knyttet frukt og lys på trær utendørs for å hedre guden Woden (en germansk gud som kan sammenlignes med vår Odin. Germansk og norrøn mytologi har sterke likhetstrekk). Den moderne juletretradisjonen kom til Norge først omkring 1820, men ble ikke vanlig før rundt 1900. Juletreet ble senere et symbol for treenighet; et gudssymbol – hvilket er et paradoks da det spesifikt fordømmes i Bibelen.
7. Julegaver: Kristenfolket gir gaver til hverandre under påskudd av at de tre vise menn ga gaver til Jesus-barnet. Nå var ikke vi i Norden de eneste som feiret vintersolverv i desember. I Egypt ble det feiret en lignende fest 6. desember til ære for Osiris og Aion mens den romerske guden Saturns festival startet feiringen 17. desember. Etter hvert gled disse to nevnte feiringene i hverandre og ble identiske. I det fjerde århundre før vår tidsregning, ble festen flyttet til slutten av desember. Senere, i det første århundre før vår tidsregning, smeltet denne feiringen sammen med den svært populære feiringen av fødselsdagen for den personifiserte persiske solguddommen Mithra den 25. desember. Under feiringen av Saturnalia-festen ble det tent lys, slavene fikk friheter og man utvekslet gaver. 800 år senere tok man julegaveskikken og gav den en religiøs betydning da det nok en gang ikke lyktes de kirkelige lederne å stoppe de hedenske festlighetene. I Sentral-Europa spredte det seg en skikk 6. desember hvor en mann i bispedrakt delte ut smågaver til barn. Etter hvert ble det vanlig at barna natt til 6. desember satte en liten lekebåt i vinduet eller utenfor døren, og om morgenen var båten fylt med godsaker. St. Nikolaus hadde vært der i løpet av natten. Siden ikke alle hadde råd lekebåter, ble båten byttet ut med en sko. Fra skoen kom etter hvert strømpen. Denne skikken skriver seg fra franske nonner, og det er altså herfra vi har skikken med julestrømpe.
   Fra 1500-tallet finnes de eldste historiene om folk som kledde seg ut som st. Nikolaus og gikk fra dør til dør og delte ut smågaver. Nikolaus fikk seg en tjener, som samtidig var hans motpart. Tjeneren er kjent under mange navn: Knecht Rupert i Tyskland, Swarte Piet i Nederland og Pere Fouettard i Frankrike. St. Nikolaus belønnet snille barn, mens Rupert gav slemme barn ris. På gamle bilder av St. Nikolaus og andre lignende skikkelser er det ofte å se at de bærer på et ris eller et fange pinner.
8. Mat og drikke: For veldig mange er dette noe av det aller beste ved julefeiringa, og begrepet “å drikke jul” stammer igjen fra norrøne førkristne skikker. Under feiringen av vintersolverv var det viktig å spise og drikke godt, og brygging av øl og baking var viktige festforberedelser. Griseslaktingen var den første av juleforberedelsene. Utover det rent matnyttige hadde også grisen symbolverdi i trangere tider enn våre – den ble symbol på fest og glede. I julegrøten skulle man lage et stort kors i midten til å helle smøret i, slik at man fikk fram det hedenske symbolet solkorset som ble farget gult av smøret. Mandelen i grøten er en litt nyere tradisjon. I romersk mytologi er mandelen et fruktbarhetssymbol som blant annet ble strødd over nygifte. Mandelen ble innført i grøten på 1500-tallet her i Norden, hvor den heldige vinneren kunne se fram til et ekstra godt år. På middelalderske primstaver og førkristne billedsteiner, avbildes julen og julefeiringen med et drikkehorn eller øltønne. Julemat, julegrøt og juleøl er altså gode, gamle sekulære tradisjoner.
9. Lucia-dagen: ”Den må jo være en kristen tradisjon,” tenker du sikkert. På 1200-tallet var den lengste natten i året 13. desember, og selv om akkurat dét har endret seg siden den gangen, er Lussi Langnatt likevel markert på primstaven denne datoen. Det var ei natt full av magi og uhygge; man skulle holde seg innendørs. Natta var også begynnelsen på juleperioden. Det var viktig å ha kommet godt i gang med juleforberedelsene: tresking av korn skulle vært unnagjort, garnet skulle være spunnet og baksten måtte være godt i gang. Sent på kvelden den 12. Desember var det like før Lussi viste seg; en kvinnelig vette med heftig temperament. Hennes oppgave var å se til at juleforberedelsene var i rute. Lå man på etterskudd, kunne hun bli så sint at hun presset et skrekkelig, hvitt og forvridd ansikt mot ruta og skrek ut advarsler eller hun kunne bli så arg at hun kom ned pipa. Hun kunne til og med sprenge hele pipa om hun ble sint nok.
   Natten mellom 12. og 13. desember var dessuten den eneste natten i året hvor dyrene kunne snakke med hverandre.  Det skjedde rundt midnatt, etter kveldsstellet var tatt og menneskene falt til ro.  Da sladret dyrene om alt som hadde skjedd på gården året som hadde gått.
   Gamle fortellinger nevner også at Åsgårdsreia, julebukkene og nissen, i likhet med Lussi, var voktere som passet på at alle gjøremål ble gjort til riktig tid. Disse skikkelsene ble kalt mørkemaktene, og det var en godt innarbeidet skikk at lyset skulle seire over mørket. Levende lys ble brukt for å jage vekk rester av ondskap både i hus og fjøs. Opplevelsen av at vinteren var på sitt mørkeste midtveis i desember, og mørkere jo lenger nord man kom, synes å være forklaringen på hvorfor slike skumle vesener ble dyrket her i nord.
   Lucia-dagen er, som du kan se, en salig blanding av tilbedelse av mørke krefter og feiringen av en kristen martyr.
10. Juleneket: En koselig, liten sak mange av oss henger ut til jul. Kristenfolket hevder at det er et symbol på gjestfrihet og Guds gaver til menneskene, men opprinnelig var juleneket et offer til naturkreftene. Juleneket var det siste man skulle lage om høsten. Det skulle være stort og laget av beste sort korn. Juleneket var noe man gav tilbake til naturen som takk, og man ga det til småfuglene. Kom det fugler i neket var det et godt tegn som ville medføre at neste års avling ville bli god.
11. Julebukk: Tradisjonen med å gå julebukk og ha halmbukker til pynt er heller ikke kristen. I hedensk tid var en julebukk rett og slett en bukk som ble slaktet og ofret til jul for godt år. Senere ble julebukk brukt om personer som gikk omkring i julen med en bukkemaske og lodden fell på seg. Det er her uttrykket “å drikke jul” stammer fra: Juleølet måtte smakes på og julebukker sa man ikke nei til, da det ville bety ulykke. I dag er det stort sett barn som går julebukk i romjula, og i stedet for juleøl, får de kaker og godterier. Tradisjonen sier også at om man klarer å gjette hvem som er bak masken, må julebukken ta den av.
    I gamle Roma fantes det også grupper av sangere og gjøglere som gikk fra dør til dør for å underholde under Saturnaliafestivalen.
12. Mistelteinen: Tradisjonen med å kysse under mistelteinen har heller absolutt ingenting med kristendom å gjøre. I norrøn og keltisk mytologi har mistelteinen vært en plante med antatt magiske krefter. Den var et afrodisium som beskyttet liv og fruktbarhet, og beskyttet mot hekser, onde makter, brann og lynnedslag. I romersk mytologi er Saturn gud for åkerbruket, og kysset under mistelteinen er kjent fra Saturnalia-festene fra førkristen tid. Senere ble skikken brukt under primitive bryllupsseremonier på grunn av sine magiske og fruktbare egenskaper. Planten kristtorn er også noe vi forbinder med jul, og er en plante kelterne anså for å være hellig, men det er bare det norske navnet som henspeiler på kristendom. Plantens magiske egenskaper skulle fordrive hekser og trylleri.
13. Julestjerna: Selve kronjuvelen blant planter vi forbinder med jul, stammer fra aztekernes områder i Peru og var deres symbol på renhet. Flere indianerstammer anser den som en hellig plante på grunn av sine magiske egenskaper. Spesielt ble den brukt til å utvinne rødt fargestoff. Planten ble tatt opp i kristen julefeiring i Mexico på 1700-tallet av spanske bosetninger; hvilket man skjønner godt, for fin er den.

Mennesker som ikke er kristne, kan med andre ord feire jul i trygg forvissing om at ikke er ei kristen feiring og høytid. Det er fremdeles ei feiring delvis basert på guder, hvilket vil si at ateister ikke nødvendigvis bør trykke dette til sitt bryst.

Det som er helt klart, er at kristne bør legge sin Kristmesse til den tida av året der Jesus faktisk ble født og slutte med å bruke navnet jul på denne markeringa. De bør også skrelle vekk alt det ovennevnte fra Kristmessen, da det er et sammensurium av hedenske og sekulære tradisjoner de faktisk har adoptert sin feiring av Jesu fødselsdag inn i.

Ha en god lørdag 24. desember, alle sammen!

Denne artikkelen er basert på Hege Gausdal Foshaugs Facebook-notat ”Hvorfor ateister feirer jul med verdens beste samvittighet”.