Departementet

Er man med på leken, må man tåle steken

Trusler er et fenomen som har eksistert gjennom all den tid det har vært levende skapninger på kloden. I dyreriket oppfører hanner seg truende mot hverandre for å virke avskrekkende på andre konkurrenter og planter kan ha et ”truende” utseende som skal avskrekke insekter eller hindre andre dyr i å spise dem. Mennesker har på ulike måter også truet hverandre til alle tider.

Nå skriver vi snart 2012. Mennesket har utviklet seg gjennom tusenvis av år og vi er i dag intelligente skapninger med en moral og samvittighet vi vet å sette ord på. Dydsetikken det ble snakket så varmt om i antikken, har nok noe for seg: Ja, vi vet alle hva som anses for å være riktig og hva som er gode handlinger, og vi forsøker stadig å strekke oss etter det.

Så snart man snakker om etikk, moral og samvittighet, må man nødvendigvis også snakke om menneskesyn og ens syns menneskeverd (eventuelt verdien av et liv generelt – både planter og dyr). Er det noen som er bedre enn andre? Er det noen som er mer verdt enn andre? Er det som noen som har mer rett enn andre til å leve bestemte steder? Er det noen som kan hevde at de har rett til å frata frie mennesker sine menneskerettigheter?

Mitt svar til alle disse er et klart og rungende NEI! Dette har jeg – i et fritt land med ytringsfrihet – lov til å si og mene uten at jeg skal risikere noen straff eller noen form for forfølgelse for det.

Når likevel noen erfarer at de blir forfulgt – i dette tilfellet er trusler forfølgelsens ansikt – er det naturligvis galt. Ingen skal motta trusler for å ha meninger, selv om de er aldri så kontroversielle.

I slutten av august 2010 skrev Christian Tybring-Gjedde en kronikk i Aftenposten. Innholdet i denne er særdeles kraftig kost. Her går forfatteren langt i en del karakteristikker av andre mennesker, så også å sette mennesker i ulike verdikategorier der noen åpenbart er bedre og har mer rettigheter enn andre (i det minste innenfor bestemte geografiske områder). Altså setter forfatteren menneskerettighetene ganske godt til side ved å skrive det han gjør.

På det tidspunktet Tybring-Gjedde skrev dette innlegget, visste Norges befolkning særdeles lite – om noe – om terroristen som 22. juli 2011 rammet landet vårt. Vi visste svært lite om hans manifest. Da bomben og skuddene dessverre falt den fredags ettermiddagen i sommer, ble manifestet og dets innhold meget godt kjent for alle og enhver. Det var i etterkant av dette at en stadig voksende andel av befolkninga ble bevisst Tybring-Gjeddes kronikk fra under et år tidligere. Mange – så også undertegnede – fikk nok en sterk følelse av at terroristen like gjerne kunne ha skrevet kronikken og at kronikken like gjerne kunne ha vært en del av manifestet.

Tybring-Gjedde har i etterkant – i et intervju med Dag og Tid – tatt selvkritikk for enkelte av formuleringene i og den generelle tonen i kronikken, samtidig som han sier at han står fast ved meningsinnholdet. Da er vi vel kanskje like langt, da? Det er vel fremdeles slik at om man pakker inn møkk i gullpapir, er det fremdeles møkk på innsida.

Den siste tiden har det altså blitt framsatt trusler mot Christian Tybring-Gjedde. Han skylder på den politiske venstresida, spesielt AUF og Arbeiderpartiet. Dette er vel å gjøre det partiet hans i alle år har vært best av alle til å gjøre, nemlig spille offerrollen og – som et lite barn – legge skylde på (nesten) alle andre, da især venstresida.

For all del, Tybring-Gjedde skal – som alle andre – ha lov til å ha sterke meninger og han skal selvsagt også ha lov til å ytre dem. Der han skiller seg fra menigmann, er gjennom sitt virke som politiker. Han er en person som er i offentlighetens søkelys; han er en politiker som får bruke offentlig kringkastede talerstoler gjennom aviser, radio og TV. Da bør han også forstå at når man er en sentral aktør innen innvandringsfeltet – som er alltid en het debattpotet – vil han nødvendigvis komme med upopulære uttalelser. Til mer ekstreme de er, til kraftigere vil reaksjonene være. Det samme gjelder også til mer upolerte og unyanserte de er. Selvsagt også vil graden av rimelighet og i hvilken grad de er faktabasert være.

Tybring-Gjedde bør få seg en liten hurtigleksjon i ytringsfrihet for sentrale aktører i politiske debatter, og det skal han få nå:

Det følger et visst ansvar med retten til å uttale seg om egne meninger i det offentlige rom når man er en person i en viktig posisjon i forhold til innflytelse og makt!

En avisredaktør kan ikke uten videre trykke hva som helst – dét vet vi alle. Vi har jo tross alt Vær varsom-plakaten. Så burde også være tilfelle for en del politikere – kanskje aller mest på den ytre høyrefløyen på Stortinget.

Kanskje Tybring-Gjedde burde tenke som så, at som man reder ligger man. Kommer man med uttalelser av samme typen som i hans kronikk, må man nødvendigvis regne med reaksjoner. Urimelig og urettferdig, liten rot i fakta, upolerte, unyanserte, ekstreme – en dekkende beskrivelse av kronikken. Er det rart at noen har reagert kraftig på det? Er det rart at noen faktisk forstår at det kommer drapstrusler?

Så var det dette med å skille mellom å forstå og forsvare, da…