Departementet

Nei, jeg er ikke redd for islamisering av Norge!

Da jeg i dag våknet og tok den sedvanlige runden innom Stavanger Aftenblads nettavis, fant jeg følgende oppslag:

Jeg kjent brått at jeg ble skremt, for jeg vet at det finnes så mange der ute som bare leser overskrifter, noen leser bare ingressen, noen leser en del av artikkelen og ytterst få leser hele. Når de samme menneskene som – av ymse årsaker – ikke gidder å ta seg bryet med å lese hele saker, bidrar dette selvsagt til at man tar beslutninger og inntar et standpunkt på tynt og sviktende grunnlag. Dette vil i fortsettelsen føre til fordommer og negative holdninger som fremmedfrykt og –hat.

Denne saken går på så mange dimensjoner utover den allerede kommenterte problematikken at folk inntar et fiendtlig standpunkt til islam og muslimer på et særdeles tynt og elendig grunnlag. For vi har også et gufs fra 20-30-tallets Tyskland, vi har en særdeles navlebeskuende, enkel og historie- og perspektivløs holdning.

At det er navlebeskuende og perspektivløs forstår man lett når man kan lese om framstående politikere som har flyttet til den spanske sørkysten og som presterer å klage sin nød over at de kan så dårlig (evt. ikke kan) norsk på sykehusene, butikkene, offentlige kontorer etc., når de samme politikerne skriker høyt om at nye medborgere her til lands må tilpasse seg på alle tenkelige måter.

Samtidig er det også ei naturlig menneskelig side i dette, nemlig hvordan mennesker som flytter til nye steder gjerne kan etablere seg i en ny og fremmed kultur. La oss tenke oss at du og jeg med våre respektive familier (og slekt) ikke lenger finner det tilfredsstillende å bo i Norge og finner ut at vi – sammen med mengder av andre nordmenn – finner ut at vi skal dra til et land der det er større og bedre muligheter for å få et godt liv. Dette landet kan eksempelvis være Kuwait, Qatar, Dubai, Saudi-Arabia eller andre oljerike land med islam som religion – og rådende kultur. Vi hadde naturligvis hatt et ønske om å fortsette livet vårt mest mulig i tråd med slik det livet vi hadde i Norge, med dagligvareforretninger som selger ”norske varer”, en pub der vi kan ta ei pils og to og femten (i god norsk stil) og ellers fortsette vår vante livsstil – dog tilpasset nye rammer. Noen av oss tilflyttede nordmenn vil nok naturligvis ønsket å ha ei kirke å gå til. For meg er dette det samme som det muslimer gjør når de kommer til Norge: de ønsker halalkjøtt, de ønsker å ha sine moskéer – ja, de ønsker generelt å kunne holde på sin vante livsstil fra der de har kommet, dog tilpasset nye rammer. Så er det betimelig å stille spørsmålet: hva ville du tenkt og følt dersom den innfødte befolkninga møtte deg med ei holdning som sier at de ikke liker deg og din kultur?

Når man så roper høyt om islamisering, islamsk misjon og sammenblanding av stat, politikk og religion, bør vi virkelig løfte vårt blikk og se på vår egen historie og for såvidt hvor vi står nå. For tusen år siden var Norge fremdeles det vi i dag vil kalle ”et hedensk land”. Norge ble jo – som kjent – ikke kristnet før 1030. Sånn sett er vi i religiøs forstand yngre enn mange arabiske land, som fikk sin tro noen hundre år før kristendommen kom til Norge. Ja, kristendommen i seg selv er en eldre religion enn islam, men de forholder seg uansett til samme gud, og er begge abrahamittiske religioner. Islam er med andre ord en nyere fortolkning enn kristendommen.

Videre har vi måten Norge ble kristnet på. Ikke akkurat et hyggelig kapittel å gå inn på for kristne. Tvang, vold, voldtekt, drap. Ren fascisme: enten tror du på denne ene rette tro, ellers er du mot oss og må dør! Det var nok mange den gang som fryktet ”kristnifiseringen” av Norge og som ble skremt av kristen misjon. Det ble også fort en sterk forbindelse mellom kirke, tro og stat i Norge, og det varte og rakk før det var lov å melde seg ut av statskirka (1845) og enda noen år før ikke-kristne trossamfunn fikk lov

til å organisere seg (1891) (kilde). Per definisjon er Norge et kristent land ettersom vi fremdeles har en offisiell religion og ei kristen statskirke. Med andre ord blir det derfor feil å kritisere land med islam som offisiell religion for å ha en forbindelse mellom politikk og religion når vi selv har det. Uansett hvilken religion det gjelder, er det ikke riktig å blande den inn i stat, politikk og grunnlov. Det er å utvise manglende respekt for alle mennesker, for alle tilhører ikke samme tro. Dermed kan heller ikke levereglene og lovene fra én tro gjelde for alle. Sekulære lover, derimot, forholder seg til internasjonalt anerkjente menneskerettigheter og vil også være tilpasset de lokale skikker slik at de står i stil med de forventninger de som lever i det enkelte land har til hvordan landets lov skal fungere og håndheves.

Retorikken FrP kjører mot islam, islamisering og muslimer generelt, minner mye om retorikken som ble brukt av en spesiell politisk gruppering i Tyskland i mellomkrigstida. Den gang var det jødene som fikk unngjelde og som fikk all vreden. I redsel for å bli stemplet som deres like, makter FrP å pakke inn sine uttalelser på en måte som gjør det lettere å svelge for folk flest og som samtidig gjør at folk flest ikke forstår hva det egentlige innholdet er. Sannheten er nemlig den, at essensen er fremmedfrykt og fremmedhat; at det å være annerledes enn ”typisk norsk” (evt. ”typisk vestlig”) ikke er greit dersom du skal bo her. Kort sagt er kimen i nazisme at ”dersom du ikke er som meg, må du bort”. Jeg får i alle fall et kaldt gufs av å høre FrP-retorikk, og håper at det er flere enn meg som får det.

For å besvare mitt eget spørsmål fra tidligere i artikkelen:

Jeg tror at en relativt lik prosentandel av nordmenn hadde reagert likt som den prosentandelen muslimer som reagerer med vold og terrorisme dersom de hadde blitt behandlet på samme måte og ikke ble tatt på alvor når de fortalte om forholdene de lever under og ikke hadde mulighet til å endre situasjonen. Jeg tror at især FrPere hadde blitt frustrerte.

FrP er partiet ”for folk flest” – ifølge dem selv. Muslimer er også som (alle) folk flest: de absolutt aller fleste er ålreite folk som har sine hverdagslige bekymringer og gleder, rutiner og eskapader – mens det er et stort mindretall av dem som rett og slett bare er dårlige mennesker som bruker ikke-aksepterte metoder for å gjøre seg hørt og for å spre sine holdninger og overbevisninger. ”Mengden dritt er konstant” har jeg hørt sagt. Jeg tror det er mye i dette i den forstand at prosenten møkkafolk innen enhver kultur / subkultur er lik.

Jeg håper virkelig at de symptomene jeg ser på at folk ikke bryr seg og manglende vilje til å gidde å sette seg inn i viktige saker som denne, forsvinner raskt. I så måte er det snart på tide at folk vekker engasjementet i seg og tar ansvar for å opplyse seg selv. Man skal ikke unnskylde seg med at man ikke vil lese artikler som ikke omhandler kjendiser og diverse andre unyttige og verdiløse ”Se og Hør-nyheter”. Unnskyldninger som at man ikke gjør det fordi man har ferie holder ikke. Da er det mange som har ferie hele året. Man kan jo ikke lese seriøse artikler og informere seg i hverdagen; da er man slitne etter arbeid og skole. Man kan ikke lese om morgenen; da er man trøtt og må kjøre morgenrutinene. Man kan ikke gjøre det om kvelden; da skal man se på TV og slappe av fordi man er sliten etter jobb og skole. Man kan ikke gjøre det i helgene; da skal man jo ha fri fra alt stress. Og man kan for all del ikke gjøre det når man har litt tid til overs; den tida skal man jo nyte fordi man endelig har fri fra ferie, jobb, skole, helgestresset, morgenrutinene og TV-tittinga.

Nei, jeg er ikke redd for islamisering av Norge. Det jeg er redd for, er det synkende engasjementet i befolkninga og især hos ungdommen!