Konseptet Gud
Gud er en mektig, gammel mann med stort skjegg som sitter på sin store trone høyt i Himmelen der han styrer og våker over skaperverket sitt. Gud er en åndelig størrelse som er overalt og i alt. God is a DJ. God is an astronaut. Gud er åpenbart mangt og meget.
For min del tror jeg ikke på den første av disse setningene – altså tror jeg ikke at Gud er en konkret, fysisk skikkelse. At Gud finnes i alt og overalt har kanskje et snev av sannhet i seg. At Gud er en DJ og/eller en astronaut kan meget vel være.
Betyr dette at jeg åpner for at Gud kan eksistere annet enn i ren fysisk form? Svaret på det er ”ja, nja”. Man vil nok umiddelbart reagere kraftig på at en svoren ateist kan åpne for at Gud eksisterer – forståelig nok. Derfor vil jeg i denne artikkelen vise hvordan jeg tenker, idet jeg mener at ”guddommelighet” kan finnes i en verdslig snarere enn en overnaturlig form.
Finnes det perfekte?
Ethvert menneske vil, etter hvert som det vokser til, ha en helt klar tanke om perfeksjon. Noen vil kanskje velge å kalle det idéer, altså noe som eksisterer i hodene våre og som vil være mer eller likt – dog aldri helt likt – de fysiske og reelle formene. Vi har en idé om hvordan den perfekte hest, det perfekte hus, den perfekte oppførsel, den perfekte partner etc. er. Naturligvis har vi også et klart bilde av hvordan det perfekte selv skal være. Ettersom det er perfeksjonen og vil være det optimale mål å nå for samtlige på kloden, vil det i sin natur som det perfekte også være uoppnåelig.
I vår streben etter det perfekte, kan det tenkes at vi har funnet på konseptet ”Den perfekte gud”, bare for å sette et navn på noe mange mennesker mener vi bør strekke oss etter? Tross alt skal vi huske at den kristne gud, som beskrevet i Bibelen, har en del kjente og kjære utpregede menneskelige verdier; naturligvis avhengig av hvilken del av Bibelen man leser. Den nytestamentlige gud har – for det meste – verdier som tilgivelse, nåde, nestekjærlighet og barmhjertighet. Alle er de gode verdier som ethvert moralsk og rettferdig menneske ønsker å leve og strebe etter.
Er man da helt på villspor om man tenker følgende tanke:
Hva om vi, når vi ber til Gud, egentlig faktisk ber til oss selv om å få vår egen tilgivelse for handlinger vi innerst inne vet er gale og som strider mot vår fornuft, etikk, samvittighet, moral og våre verdier. Tenk om det er slik at om vi ber til Gud om å gi oss styrke, i realiteten henvender oss til vårt innerste selv og maner oss til å ha troen på oss selv og troen på at man virkelig klarer det man ønsker å få til.
Budene – hva med dem?
De ti bud omhandler hvordan mennesker skal opptre mot Gud og hvordan man skal opptre mot hverandre. Første bud sier at den enkelte kun skal ha én gud og at man skal vie all sin tro til denne ene, sanne Gud. Videre sier budene at man ikke skal misbruke Guds navn og at man skal holde hviledagen hellig.
En annen forklaring man kan tenke seg, er at Moses – da han var oppe på Sinai-fjellet for å motta steintavlene fra Gud, egentlig tok seg en pause fra sin lederrolle for å gå noen runder med seg selv. God, gammeldags selvransakelse, med andre ord; og så fant han altså på disse budene. De hadde kanskje ikke fått samme gjennomslagskraft dersom han hadde proklamert at han kom med ei liste på ti regler folket måtte følge, og at han hadde skrevet ned disse levereglene etter å ha tenkt seg om både vel og lenge.
Hva om det han egentlig prøver å si er at man skal ha troen på seg selv, for uten troen på seg selv, kommer man ingen vei. Det eneste du med hundre prosent sikkerhet kan vite at er sant, er at du er deg selv. Derfor vil du være den ene, sanne gud – for deg selv, i din egen verden og i ditt eget liv. Videre skal man ikke snakke negativt og nedlatende om seg selv – med andre ord skal man være fri for jantelov. Til sist at man ikke skal jobbe seg halvt i hjel, men ta vare på seg selv og unne seg litt regelmessig fri fra sine forpliktelser.
Moses må i grunnen ha vært en legendarisk god motivator, inspirator og leder ettersom han maktet å holde sitt folk på vandring i ørkenen i flere tiår. Kanskje var proklamasjonen av disse budene nok et ledd i hans livs store prosjekt, nemlig å holde motivasjonen oppe hos folket som fulgte ham gjennom en såpass krevende tålmodighetsprøve som denne ørkenvandringa.
At folket heller ville høre en guds mektige ord framfor en som har ledet dem ut på en slik vandring, er jo for så vidt forståelig. Moses har nok kanskje vært en så fornuftig og klartenkt fyr, at han innså at han måtte bruke sin gud for å få fram budskapet om ikke å gi seg da målet nesten var nådd.
Jesus – egentlig en kul og alternativ fyr?
Ingen blir profet i sin egen tid eller i sitt eget land. Som så mange andre historisk viktige personligheter ble heller ikke Jesus virkelig genierklært før etter sin død. Mens han levde hadde han noen tilhengere som så at dette var en finslig fyr som utfordra makta og konsekvent levde et alternativt liv. Han levde med andre ord den drømmen mennesker til alle tider har hatt, nemlig om å være tro mot det en selv ønsker, være modig og tørre å uttrykke og vise sin uenighet, og naturligvis tørre å være seg selv fullt og helt. I dag har vi også personer som klarer dette; kjendiser som får mange tilhengere og fans. Sistnevnte brukt i sin egentlige form; som en kortform av ”fanatiker”. Til særere de er, til mer myteomspunne blir de etter sin død og til mer hengivne blir deres tilhengere og fans. Så også i tilfellet med herr Jesus Josefsson/ Gudsson/ Jönsson (i mangel på fyrens faktiske etternavn).
Kan det tenkes at Jesus ble så populær blant enkelte mens han levde, og blant mange etter sin død, fordi han konsekvent levde etter verdier alle ønsket å leve etter selv? Alle snakker jo om å gripe dagen og gjøre akkurat det man ønsker; følge hjertet. Kanskje var det nettopp dette som fikk disiplene og andre skarer av tilhengere til å tilbe Jesus og følge ham på den måten de gjorde.
Du er Gud
Egentlig er det kanskje da slik at den egentlig Gud er en selv! At man må ha troen på seg selv, noe som også blir bekreftet av den alternative fyren og den frie sjelen, Jesus, da han snakket om sennepsfrø og tro. Basert på det allerede påpekte; er det helt utenkelig at det bor en gud og noe guddommelig i hver og en av oss, og at Gud følgelig ikke er én individuell, fysisk skikkelse, men ens egen indre kraft, ens egne holdninger og verdier?
Er ikke dette litt av en tanke!? Jeg tror uansett det er en spennende og fruktbar måte å tenke på i forhold til å leve et godt liv. Du har makta! Det er du som bestemmer! Lev i sannhet – din egen sannhet!
Gå derfor ut og ha tro på deg selv, og ikke la noen andre få deg bort fra denne troen. Unn deg selv litt fri og ta en pause fra all den hektiske jobbinga!
Happy Hannukah!