Bonus #1 / Bevis #51 – Tenk på Gud og Baal
I Bibelen, i 1. Kongebok 18, 16-21 finner vi en fascinerende historie om Gud og Elia. I denne historien får vi høre Elia, en av Guds profeter, og hans møte med Akab, en mektig konge. Obadja er budbringer. Historien starter slik:
Så gikk Obadja sin vei. Han møtte Akab og fortalte ham dette, og Akab gikk for å møte Elia. Med det samme Akab fikk se Elia, sa han: «Er du her, du som fører ulykke over Israel?» Elia svarte: «Det er ikke jeg som fører ulykke over Israel, men du og din ætt. For dere har sviktet Herrens bud og fulgt Ba’al-gudene. Men send nå bud omkring og kall hele Israel sammen hos meg på Karmel-fjellet, og like ens de fire hundre og femti Ba’al-profetene og de fire hundre Asjera-profetene som spiser ved Jesabels bord.» Så sendte Akab bud omkring til alle israelittene og stevnet profetene sammen på Karmel-fjellet. Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så hold dere til ham; og er Ba’al Gud, så hold dere til ham!» Men folket svarte ikke et ord.
Dette er en fascinerende situasjon. Akab og hans folk begynt å tro på en gud kalt Ba’al i stedet for Elias Gud, og Elia vil bevise for Akab at Ba’al er en oppdiktet gud. Så Elia setter opp ei utfordring (1. Kong 18, 22-32):
Da sa Elia til dem: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men av Ba’als profeter er det fire hundre og femti. La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; men de må ikke tenne ild på. Og jeg skal stelle til den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild. Så kan dere kalle på guden deres, og jeg vil kalle på Herren. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.» Hele folket svarte: «Ja, la det være slik!» Da sa Elia til Ba’al-profetene: «Velg dere en av oksene og stell den til først, siden dere er flest! Kall så på guden deres, men tenn ikke ild!» Så tok de den oksen han hadde gitt dem, stelte den til og ropte på Ba’al fra morgen til middag. «Svar oss, Ba’al!» sa de. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte. Imens hinket de omkring det alteret de hadde reist. Da det var blitt middag, begynte Elia å spotte dem og sa: «Rop høyere! Han er jo gud. Han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje han sover og må våkne først.» Så ropte de enda høyere og rispet seg med sverd og spyd, som de hadde for skikk, til blodet rant ned over dem. Da det led over middag, kom de i profetisk henrykkelse. Slik holdt de på til den tid da grødeofferet blir båret fram. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte og ingen som enste dem.
Da sa Elia til folkemengden: «Kom hit til meg!» Og hele folket gikk bort til ham. Så bygde han opp igjen Herrens alter, som var revet ned. Han tok tolv steiner, en for hver av stammene etter sønnene til Jakob, han som Herren hadde talt dette ordet til: «Israel skal være ditt navn.» Av disse steinene bygde han et alter i Herrens navn. Og rundt omkring alteret gravde han en grøft så stor at den svarte til en åker som tar to mål såkorn. Han la veden til rette, delte opp oksen og la den oppå veden. Så sa han: «Fyll fire krukker med vann og øs det ut over brennofferet og veden!» Og han sa: «Gjør det en gang til!» Så gjorde de det for annen gang. Da sa han: «Gjør det enda en gang!» Så gjorde de det for tredje gang. Vannet fløt rundt omkring alteret. Til og med grøften fylte han med vann.
Da tiden for grødeofferet var kommet, trådte profeten Elia fram og sa: «Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette. Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket kan skjønne at du, Herre, er Gud, og at du vender deres hjerte til deg igjen.» Da fór Herrens ild ned og fortærte både offeret og veden, steinene og jorden, og slikket opp vannet som var i grøften. Da folket så det, kastet de seg til jorden og sa: «Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!»
På kommando utfører Herren Elias bønn og beviser at han eksisterer ved å bringe en fortærende ild over alteret. Ilden får til og med steinene til å fordampe! Det er et forbløffende skue, og de som tror på Ba’al aksepterer at guden deres er ren innbilning og at Gud er reell.
Hva skjer med den falske gudens profeter? De får sin dødsdom:
Elia sa til dem: «Grip Ba’al-profetene! La ikke én av dem slippe unna!» Da grep de Ba’als profeter, og Elia førte dem ned til Kisjon-bekken og drepte dem der.
Det vi ser her er fascinerende: Bibelen nedlegger et kriterium for å bevise at en ”gud” eksisterer og viser så hvordan de som underviser i troen på falske guder skal straffes. Kriteriet er veldig enkelt: ”Guden” det stilles spørsmålstegn ved, må bevise sin eksistens ved å vise sine handlinger for vår verden. Årsaken til at Akabs folk måtte angivelig tro på Gud heller enn Ba’al, fordi Gud, på kommando, beviste sin eksistens mens den oppdiktede Ba’al gjorde ingenting. Det faktum at Ba’al ikke gjorde noe som helst, beviser at han er oppdiktet.
Hva burde vi da gjøre i dag – når vi påkaller Gud og ber ham om å vise seg selv, uten at noe som helst noensinne skjer? Som vi så i motbevis #1 og motbevis #2, har det å be til Gud absolutt ingen effekt. Å be Gud om offentlig å vise en eller annen form for overnaturlig kraft (som, for eksempel, å skape ild) har overhodet ingenting for seg. Gud har i det hele tatt ingenting effekt på vår verden i dag.
Det vi burde gjøre er nøyaktig det samme som menneskene i Bibelen gjorde med Ba’al. De manglende bevisene for Guds eksistens burde gjøre at vi trekker den åpenbare konklusjonen at Gud er oppdiktet, akkurat slik Ba’al er det.
Ved å forstå at Gud er oppdiktet og innbilt, burde vi slakte alle Guds falske profeter slik de gjorde i Bibelen? Burde vi drepe Paven sammen med alle prester, pastorer, imamer og rabbier? Nei – det ville være barbarisk og umenneskelig. Enhver rasjonell person vet det, i motsetning til de umenneskelige barbarene skildret i Bibelen.
Gud er, som Ba’al, oppdiktet og innbilt. Det blir bevist for oss hver dag gjennom Guds totalt manglende evne til å gjøre noe som helst i vår verden.